søndag 30. juni 2019

Jeg ble utsatt for tyveri!

I påsken ble jeg utsatt for tyveri. Ikke tyveri av eiendeler, men energi. Jeg har før fortalt at folk stopper opp og sitter og glor mot huset, noe som i en periode ble mindre av, men i påsken var de i full gang igjen.

Biler stoppet på veien, folk satt å stirra. Biler slakket opp og gle sakte, sakte, forbi, mens nakkene deres nesten ble vridd av hodet.

En kar gikk forbi på veien, så oppdaget jeg han i åpninga til garasjen. Jeg hev på meg sko og jakke og gikk ut, da fikk han fart på seg og forsvant før jeg rakk å løpe de 60 meterne fra ytterdøra til garasjen. Ikke at vi har noe av verdi der, men hva faan?

Jeg har gjort mitt beste for å ignorere all nyskjerrigheta, men til slutt var energien min spist helt opp. Det ble ikke mer igjen. Jeg mista lysta til å gjøre noe som helst her, mista lysta til å bo her.

Derfor ble det stille også her på Villmarkshjerte. Jeg har holdt meg mye borte fra området rundt huset, hatt med hundene på tur og vært i lavvoen. Skrivelysten forsvant og nesten ingen bilder ble tatt.

Jeg vet at det er mitt problem at jeg lar meg påvirke. Jeg har innsett at hvis vi skal fortsette å bo her, da må jeg bare godta og finne meg i at folk er sånn. At de sitter i bilene sine og glor på oss, på huset og alt rotet utenfor.

I forrige uke stod jeg i stigen og malte huset på den sia som vender mot veien, den sia må desverre også males. Jeg ble beglodd, ikke bare en bil som stoppa, ikke bare en bil som kjørte ekstremt sakte forbi... Jeg avslutta malinga. Orket ikke å  stå i stigen å male og føle meg som ett sirkusdyr. Løsningen er å gjøre ting på denne siden av huset om natta, være på andre steder om dagen, så får folk glo i fred på dagtid og jeg pusle i fred om natta.

Ennå vet jeg ikke helt hvordan dette skal gå. Hvordan vi skal løse utfordringen. Flytte? Sette opp veldig høyt, tett gjerde? Gå til psykolog for å få hjelp til å mentalt kunne håndtere nyskjerrigheta til folk? Kjøre for å sitte å glo på alle som stopper og glor her? (Det siste skjer aldri, for så innihælvete frekk og ufordraglig kan jeg ikke tenke meg å være)

Joda, jeg vet, dette innlegget er ikke i Villmarkshjertes ånd, men det er ikke mangelen på turer som gjør stillheten her total, det er oppspist energi, glede og pågangsmot.

Som alltid har jeg tro på at det blir bedre, etter hvert. Det finnes alltid en løsning, jeg må bare ta en avgjørelse snart.

Nå er det (teknisk sett) sommer og i dag tenker jeg; det er sol, vi går ut og rydder litt. Når søndags-nyskjerrig-utfarten starter for fullt, da finner vi på noe annet.

Jeg ønsker alle en fortreffelig søndag!
- og håper alle får med seg ALT naboene gjør ;)

Få varsel ved kommentaroppdateringer!