fredag 12. januar 2018

Vi har garvet skinn og jeg har spunnet garn!

Det er utrolig hva man finner på. Men råvarene er jo her, rett ute i naturen rundt oss, så hvorfor ikke prøve.

Det hele startet i sommer når vi var på Skålvær for å logge øyas 3 cacher. Det var så mye fin villsau ull som fløy rundt omkring, så jeg tenkte at jeg skulle ta vare på litt. Man vet jo aldri, den kunne jo komme til nytte. Dermed plukket vi en del mens vi gikk turen.

Ulla var logisk nok skitten og full av skogsgugg, så den trengte en vask. Jeg tok litt av den og vasket med litt Milo, det gikk med mange skyllinger før vannet omsider ble blankt. Vaskinga med Milo tok nok litt av lanolinen i ulla, så når jeg vasket det resterende brukte jeg ikke Milo.

Så måtte ulla tørke. Jeg satt igjen med en høvelig mengde ull. Siden jeg ikke hadde så mye, bare en full vanlig plastpose, valgte jeg å ikke sortere fargene.

Så ble ulla kardet på noen gamle karder som jeg fant på en brukthandel.

I mangel på rokk og håndtein, fant jeg ut at jeg like greit kunne lage en håndtein. Ei gammal tresleiv og en rund boks dugde aldeles utmerket.

Skinnene ble skåret av en elgfot og garvet etter en oppskrift vi fant på nettet. Spinningen på den hjemmelaga håndteinen gikk unna og jeg satt igjen med 3 nøster ganske tykt garn.

Så gikk jeg i gang med å strikke. For å få gode såler, kjøpte jeg ullsåler med fleece under. De er sklisikker og holder på varmen.

Skinnet ble myknet etter alle kunstens regler. Noen rask prosess er det ikke, det tar tid og er mye jobb med det.

Jeg var spent på om jeg ville få det til, for tøflenes form ble til etter hvert som jeg laget dem. Som dere ser, de ble knallbra! Og siden de er av det naturligste ull fra Helgelandskysten og tykt elgskinn fra en elg som har vandret bekymringsløst i Lomsdal Visten Nasjonalpark, ja, så er de veldig varme. Disse går til Oslo, hvor min eldste sønn skal ta dem i bruk (jeg håper virkelig de passer) og få testet slitestyrken. Jeg må innrømme at jeg er litt spent på hvordan de andre i studentbyen kommer til å reagere når han kommer med tøfler av slike råvarer. Oslofolket er kanskje ikke helt vant til slike hjemmelaga ting.

Jeg har også garvet et mårskinn fra en mår vi flådde i sist vinter. Nå var vi litt dumme når vi la den i salt på hytta, for vi satte boksen med mårskinnet, uten lokk, i uthuset. Musa har gnagd bort litt av pelsen, museungene skulle ha ett lunt rede... men heldigvis berget vi det aller meste.

Resten av garnet jeg spant ble så vidt nok til ett par votter. Dette garnet laget jeg tynnere enn det som ble brukt til tøflene. Det var litt krise en stund, for noen skadedyr (les; Buffy og Alaska) tok knekken på det siste nøstet med tråd som ikke var spunnet til garn. Det var bare fillebiter igjen, strødd over hele huset.

Når fortvilelsen hadde lagt seg, fikk jeg lappet sammen restene og spunnet litt mer garn. Med 2 meter klaring ble vottene ferdig. Noe lilla ullgarn som jeg hadde liggende måtte duge for å sette dem sammen, men det ser bra ut likevel.

Planen videre med vottene er å ta dem en runde i vaskemaskinen, der vil de nok tove seg litt, så skal jeg sy på mønster av noe slag og sette på litt mårskinn. Helt hvordan de blir til slutt vet jeg ikke ennå. Det blir spennende å se.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Tusen takk for at du vil gi meg en kommentar!

Få varsel ved kommentaroppdateringer!