fredag 26. januar 2018

På tur på eget land!

Tja, overskriften "På tur på eget land!" stemmer vel ikke helt ennå, vi var på tur på eiendommen som blir vår.

I mange måneder har vi lett etter ett nytt sted å bo. Hvor har ikke vært avgjørende, siden vi føler at i dagens samfunn er det uproblematisk å flytte langt.

Vi har lett etter en stor eiendom, over 100 dekar, hvor vi ikke ville bli boende i et tettbygged nabolag. Ett sted hvor vi og hundene ikke må i bil for å gå tur.

Før jul var vi på Dønna for å se på denne eiendommen, la inn ett bud, som ble avslått. Vi fortsatte letingen selv om denne eiendommen fristet veldig. Midt i januar ringte jeg og snakket med eieren. Ei kjempetrivelig dame som fortalte om gården og hvordan den hadde vært brukt de siste årene. Vi ble enige om en pris midt mellom prisantydning og vårt første bud. Kjøpet var et faktum.

Eiendommen heter Solbakken, ligger helt nord på øya Dønna på Helgelandskysten. Den er i overkant av 220 dekar, har ett par hundre meter egen strandlinje og flere falleferdige bygninger. Ja, ikke bare falleferdige, fjøset er klappet sammen... Hus, anneks, uthus, garasje, jordkjeller og ett bygg som kan brukes som lyvd for dyr på beite.

Huset er gammelt og i elendig forfattning. Det ligger 150 meter fra sjøen, tett omsluttet av en skog med kolosale sikta gran. Utsikten fra stua og kjøkkenet er formidabel.

Huset gir to muligheter; rive og bygge nytt eller totalrenovere. Totalrenovering betyr å plukke det fra hverandre helt til stenderverket. Elektrisk anlegg, rørlegging, pipe, isolasjon... ingenting er slik at det er mulig å flytte inn og renovere etter hvert.

Det enkleste ville nok vært å rive og bygge nytt, men vi har bestemt oss for å prøve å renovere huset slik det er. Huset er praktisk, sånn med tanke på rominndeling.

Annekset, som faktisk er bygget av restmaterialer fra byggingen av fjøsen på Dønnes Gård, ligger rett bak huset. Det er bortimot falleferdig, det også. Men det må berges, det også, etter hvert.

Det er 2 rom i annekset. Det ene har vindu og veggene er kledd med plater. Her er det stappfullt av gamle møbler.


Uthuset, som er den røde bygningen på bildet av huset, er skjev og skakk i absolutt alle rettninger... Hvis det ikke klapper sammen når vi fjerner grantrærne, så skal det bli hønsehus. Høner er bestillt fra "jordmor" (ei på jobben som har høns) og hvis alt går etter planen skal en gjeng kyllinger flytte inn først i juni.

Garasjen står helt ved veien, bygninga er i en slik tilstand at det går ann å ha en bil der. I teorien i alle fall. Det er ikke mulig å få opp garasjeporten, så pr i dag er det bare en byggning med 4 solide vegger.

Jordkjelleren fant jeg første gangen vi var her ute. Den er hel og sikkert mulig å sette i stand. Inngangen er nesten helt dekket av ei kolosal gran, taket er dekket av ett par grantrær til, så den var ikke så grei å få øye på i skogen. Jeg håper virkelig den ikke klapper sammen når trærne felles.

I en annen del av granskogen ligger det ei bygning som kan ha vært brukt som lyvd for dyr på beite. Det er skjev og skakk i  de utroligste vinkler, men vi skal nok klare å bærge det også. Villsauene som (for håpentligvis) flytter til Solbakken til høsten, må jo ha ett sted å søke tilflukt når uværet herjer.

Fjøsen er falt helt sammen, det må ha skjedd for mange, mange år siden. Den har vært 8,8 * 5,5 meter. Grunnmuren er ganske hel, så fjøsen blir gjenreist på muren etter hvert.

Hva som skal være inni der? Tja, jeg må jo innrømme at jeg fant en gammal rusen separator og så monn i å få ei ku... men Lasse blånekter på å ha ku... kan ikke fatte hvorfor?!?!

Nei, alvorlig, fjøsen blir lagringsplass for fôr og utstyr. Og skikkelig sted for sauene å være når det er behov for det. Kanskje må geitene og kalkunene også ha ett sted å bo? (he, he) Vi begynner med sau og høns.


Det var litt spesielt å dra til eiendommen etter at vi hadde skrevet under på kjøpskontrakten. Vi brukte hele forrige helg der ute, fikk overblikk over byggninger og gikk mange turer på eget land. Over åkere, svaberg, strand og gjennom lyng og skog. I lyvd av grantrærne var det kaffe og "go'bit" pause, mens vi koste oss med utsikten over området.

Her er et flybilde som viser en liten del av eiendommen, den delen der huset og bygningene står. Huset er den røde flekken. Alt innenfor de rosa strekene er vår eiendom.

Planen videre? Jo, vi skal flytte dit, når det er et hus å flytte inn i. Overtagelsen er 1. mars, så får vi håpe snekkere og byggemateriell er på plass så snart som mulig etter det. Vi skal pendle til jobb, begge to. Som nevnt skal vi ha villsau og høner. Lasse ønsker seg gårdssag, så den skal på plass. Hårballene ønsker seg leke- og løpe-plass, de får ett par hundre dekar med det....

Jeg ønsker meg fiskehjeller i sjøkanten. Og på dem skal det henge fisk som skal bli tørrfisk til oss og hårballene, samt fisk som skal bli fiskemel/dyrefôr. Det betyr at i helga drar vi til Forvik for å fiske og pakke sammen mer av huset til Lasse.

God helg, alle sammen!

torsdag 18. januar 2018

Test av Osprey Xena 85 ryggsekk!

I oktober fikk jeg en henvendelse fra Osprey Europe om jeg kunne tenke meg å teste den nye Xena tursekken deres. Vanligvis takker jeg nei til slike forespørsler, men å finne en god tursekk er en utfordring, så jeg tenkte; Hvorfor ikke?

For to år siden kjøpte jeg den forrige versjonen av denne sekken. Valget falt da på Osprey Xena etter å ha prøvd mange andre merker.

2018 versjonen av Osprey Xena 85 kommer i to farger; mørk grønn og mørk lilla. Jeg fikk tilsendt den i lilla. Her er link til Osprey Europe sin beskrivelse av sekken.

Det første jeg la merke til var at sidelommene og lommen forran på sekken hadde fått skikkelig regnstoff, i stedet for mesh-stoffet som er på min gamle.  Det er bra, for mesh-stoffet holder ikke vannet ute, så alt som var i disse lommene ble søkk vått. Slik blir det ikke på 2018 modellen.

Justeringen av bæresystemet, slik at det passet til min rygg, var veldig enkelt. Jeg kan fortelle dere med en gang; Når jeg har sekken på, føles det som om den er laget for min rygg. Da selv om den er tungt pakket.

Selve sekken veier bare 2,25 kg, til tross for at den rommer 85 liter. Den er med andre ord kjempelett.

En ting jeg umiddelbart savnet på 2018 versjonen var muligheten til å ta av topplokket og bruke det som rumpetaske. Svaret fra Osprey når jeg spurte om dette var;
"Dette ble fjernet fra den nye XENA siden det ikke ble brukt av så mange og økte vekten på sekken. Osprey følte at det var viktigere å investere i et bedre bæresystem som alle har nytte av."
Jeg var nok blant de få som syntes det var kjekt med rumpetaska, men etter å ha brukt sekken en stund så har de min fulle forståelse, bæresystemet er blitt suverent!

Siden det går ann å ta av lokket er det fullt mulig å bruke det som liten sekk bare ved å slå en knute på reimene og hive den over skuldra. Prima!

Til min store glede, sånn når jeg tok av lokket, så har den nye XENA et lokk under det store. Det gjør at sekken er en fullverdig, tett sekk, selv om lokket er tatt av. Slik er det ikke på den gamle.

Dette gjør at dette er en fin-fin sekk å bruke som dagstur-sekk også. Den store 85 liters sekken kan rett og slett gjøres liten!

Jeg har hatt sekken veldig tungt pakket på flere turer. Selv når den er pakket for teltovernatting med alt nødvendig utstyr er det ikke plassproblemer. Glidelås i sidene og bunnen i tillegg til åpning i toppen gjør at alt som er i det store rommet er greit å få tak i, uten å måtte ta alt ut.

Bilde fra Osprey Europe.
Jeg har også prøvd å pakke sekken "feil", dvs at jeg har hatt masse ved i sekken (man må jo lage bål), og puttet tunge og lette gjenstander litt her og der. Det har veldig mye å si for bærekomforten hvordan sekken er pakket, så å pakke den feil er den ultimate testen. Jeg skal ikke påstå at jeg ikke merket feilpakkingen, men det gjorde ikke utslag i vond rygg, skuldre eller nakke.

Bilde fra Osprey Europe.
Når jeg har pakket den riktig har jeg nesten ikke merket at jeg hadde den på ryggen, selv med tung last. Det er en veldig viktig egenskap på lange turer.

På hoftebeltet er det lommer på begge sider. Disse er jeg blitt veldig glad i, for de gri rask tilgang til, og bortpakking av, f.eks. fotoapparat og mobil. 2018 modellen har en suveren oppgradering av disse; mesh-stoffet er byttet ut med regnavstøtende stoff, så nå må ikke alt pakkes i poser før det legges i lommene.

Jeg pleier å irritere meg over lange reimer og snorer som henger og slenger rundt på sekkene. Det virker som om Osprey har tenkt på dette, for den nye XENA har ingen reimer som bare blir i veien (forbedring fra 2016).

Inni sekken er det mulig å dele av slik at det blir 2 rom, det er "soveposerommet" nederst i sekken som da blir avdelt. Selv synes jeg det er suverent at det er mulig å åpne slik at sekken bare er ett stort rom.

Sekken er klar for drikkesystem (ekstrautstyr). Jeg må innrømme at jeg ikke bruker det. Jeg prøvde med drikkesystem på en gammel sekk, men det føltes bare dumt å bære på en masse vann, for elver, bekker og fjellvann er det mer enn nok av der jeg vanligvis er på tur.

Det er mange fester for isøks, vandrestaver og slike ting på sekken. Selv om jeg ikke har bruk for disse til det de er laget for, så er de kjekke for å henge andre ting i. Hundebånd f.eks. Jeg må også trekke fram noe som er veldig vesentlig; reimene som man kan feste teltet (eller reinskinnet) er faktisk så lange at man kan feste det uten å måtte bruke andre reimer eller tau. Det setter jeg stor pris på.

En annen ting som er veldig kjekt med disse sekkene er at det er store hemper i glidelåsene, så jeg trenger ikke ta av vottene for å få åpnet sekken. Det er suverent når det er kaldt.

Det jeg er spent på, som jeg ikke har fått testet, er hvor mye vann sekken tåler før innholdet blir vått. Jeg antar våren og sommeren vil gi svar på det spørsmålet.

Det er ingen tvil om at denne sekken blir mitt førstevalg på både små og store turer fremover. Jeg har ikke funnet noe dårlig eller irriterende med den, når jeg har hatt den med på tur de to månedene jeg har testet den. At muligheten til å bruke lokket som rumpetaske er borte, det kommer jeg nok til å savne, men at lommene har fått nylonstoff i stedet for meshstoff og at bæresystemet er helt utrolig bra, ja, det veier opp i massevis.

Som de aller fleste vet har det å ha en god tursekk stor betydning for turgleden. Når tursekken nesten ikke kjennes på ryggen, selv om den er tungt lastet, det gjør turen til en bedre opplevelse.

Osprey Xena 85, 2018 modellen, er en sekk for turglede!
Hvis du er en av de som må ha ny tursekk i år så anbefaler jeg deg å stikke innom ett av Osprey sine utsalgssteder og prøve Xena (eller herremodellen Xenith). Det kan hende du blir like imponert som jeg er.u

onsdag 17. januar 2018

Review of Osprey Xena 2018!

In October, I received a request from Osprey Europe if I could imagine testing their new Xena pack. Usually, I do not accept such requests, but finding a good pack is a challenge, so I thought; Why not?

Two years ago I bought the previous version of this pack. The choice then fell on Osprey Xena after trying many other brands.

The 2018 version of Osprey Xena 85 comes in two colors; dark green and dark purple. I received it in purple. Here is a link to Osprey Europe's description of the pack.

The first thing I noticed was that the side pockets and the pocket in the front of the pack was of nylon fabric, instead of the mesh fabric that is on my old one. It's good, because the mesh fabric does not keep the water out, so everything in these pockets got wet. That's not a problem on the 2018 model.

The adjustment of the support system, so that it fits my back was very easy. I can tell you right away; When I put on the pack, it feels like it's made for my back. Even if it is heavily packed.

The pack itself weighs only 2.25 kg, even though it holds 85 liters. In other words, it is almost light as a feather.

One thing I immediately missed on the 2018 version was the ability to take off the top cover and use it as a waistpack. The answer from Osprey when I asked if this was;
"This was removed from the new Xena as it wasn’t used by many and added to the weight of the pack, so Osprey felt it was more important to invest in a better backsystem which everyone will benefit from."
I was probably among the few who thought it was nice to have a waistpack, but after using the pack for a while, they have my full understanding, the carring system has become sovereign!

div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"> Since it is possible to remove the lid, it is possible to use it as a small bag just by tapping a knot on the straps and wrap it over the shoulder. Great!

To my great pleasure, like when I took off the lid, the new XENA has a lid underneath it. This makes the bag a full-bodied, tight bag, even if the lid is removed. That's not the way it's old. This makes this a nice-nice bag to use as a day trip sack as well. The large 85 liter bag can simply be made small!

I have had the bag very heavily packed on several trips. Even when it is packed for hikes with tent and all necessary equipment, there are no space problems. Zips in the sides and the bottom, as well as opening at the top, make everything in the big room easy to get hold of without having to take it all out.

Bilde fra Osprey Europe.
Picture from Osprey Europe.

I have also tried to pack the bag "wrong". I have had lots of firewood in the bag (you have to make a bonfire), and put heavy and light objects a little here and there. It has a lot to say for wear comfort how the pack is packed, so packing it "wrong" is the ultimate test. I'm not saying I did not notice it was packed "wrong", but it did not resolve in a bad back, shoulders or neck.


When I've packed it properly, I almost did not notice that I had it on my back, even with heavy loads. It is a very important on long trips.

On the hip belt there are pockets on both sides. These I have been very fond of, for the quick access to, for example. camera and mobile phone. The 2018 model has a superb upgrade of these; The mesh fabric has been replaced with a rain-repellent fabric, so now I do not pack everything in watertight bags before I put objekts in the pockets.

It usually annoy me over long laces and cords hanging around my packs. It seems like Osprey has thought about this, because the new XENA has no laces that just hang around (improvement from 2016).

Inside the bag it is possible to divide it so that there are 2 rooms, it is the "sleeping bag room" at the bottom of the bag, which is then can be divided from the big room. Even I think it is sovereign that it is possible to open so that the bag is just a big room.

The bag is ready for drinking system (optional). I have to admit I do not use it. I tried with a drinking system on an old sack, but it was just unnessesary to carry a lot of water, because there are more than enough rivers, streams and mountain water, where I'm usually hikes.

There are many straps for ice-creeks, wanderstiks and such things on the bag. Even though I do not need these for what they are designed for, they are great to hang other things in. Dog leaces, for example. I must also highlight something that is very important; The straps that can be attached to the tent (or the reindeerskin) are actually so long that you can attach it without having to use other litters or ropes. I realy appreciate that.

Another thing that is very nice with Xena is that there are big grips on the zippers, so I do not need to remove my mittens to open the bag. that's great when it's cold.

What I have yet to test, is how much water the bag can withstand before the contents get wet. I guess the spring and summer will answer that question.

There is no doubt that the new Xena will be my first choice on both short and long hikes in the future. I have not found anything bad or annoying with it when I've have used it in the two months I've tested it. The possibility of using the lid as a waistpack is gone, I'm probably going to miss, but that the pockets have got nylon fabric instead of mesh fabric and that the carrying system is incredibly good, yes, it's weighs up a lot.

As all hikers know, having a good pack is of big importance to the comfort of the hike. When the pack hardly can be felt on the back, although heavily loaded, it makes the hike a better experience.
Osprey Xena 85, 2018 model, is a pack for a for a good hike experience!
If you are one of those who must have a new pack this year, I recomend you go to one of the stores that sells Osprey Xena (or the male model; Xenith). You might be as impressed as I am.

søndag 14. januar 2018

Skitur i solskinnet!

Omsider dukket sola opp i kulden her i nord, så vi bestemte oss for å dra på skitur på fjellet.

Det er lenge siden skiene har vært testet og Lasse investerte i nytt drag til pulken, så da var det greit å få prøvd det også.

Vi har merket at det ikke bare er Mira som fryser i kulden, derfor stakk vi innom XXL og kjøpte en jakke til Buffy også. Alaska og Una er laget for å tåle kulde, så de bare storkoser seg selv om det blir 15 minus.

Pulken ble lastet med ved, pledd, reinskinn og diverse slikt, så la vi i vei. Hårballene kosa seg og løp fritt. Her hadde de tydeligvis funnet ut at det var noe interessant under snøen.

Vi fant et prima sted å slå oss ned for å lage bål. Sola varmet den korte stunden vi hadde den etter at vi satte oss ned.

Siden det var mye som lukta veldig godt nede i sekken var alle bortsett fra Una veldig ivrige på å få hodene ned i sekken.

De fikk bare en liten smakebit av pølsene siden de var veldig salte. Mira stakkars har vært på lang tids slankekur siden medisinene hennes gjør at hun raskt legger på seg og nyrene ikke tåler at hun får i seg salt. Stakkars... for pølser er hennes favorittmat.... Men vi hadde selvsagt med godbiter som egner seg for hårballer også.

Vi hadde fabelaktig utsikt over Uman og hele Umskardet. Skikkelig godt med sol, skal jeg si dere.

Mira og Buffy satt på reinskinnet i pulken med ett pledd rundt seg og jeg hadde vært lur nok til å ta med den store vinterjakka for å slippe å fryse. Når jeg i tillegg har investert i ny fóŕét vinterbukse, ja, da var jeg ikke stivfrossen på ett øyeblikk.

Det kan bli rimelig heftig innimellom, for Alaska er blitt stor. Som valper flest blir hun overivrig og må vise at hun er veldig glad i mor.

Da er det også fort gjort for de som sitter pent under pleddet sitt, å rett og slett bli trakket på av en plagsom valp. "Særiøst, liksom, er det slik som dette hun skal oppføre seg?"

"Nei, jeg er da ganske søt og sjarmerende, jeg... er jeg ikke?" Joda, Alaska kan sitte stille hun også, innimellom.

En stund etter at sola gikk ned måtte vi røre på oss igjen. Det ble raskt kaldt og det er ikke noe poeng i å fryse.

Vi kunne konstatere at hårballene er blitt ganske lydige og koser seg i snøen. I tillegg fungerte det nye draget til pulken helt suverent.

Nå gleder vi oss til flere skiturer, bare ekstremkulden gir seg og sola varer litt lengre utover dagene.

fredag 12. januar 2018

Vi har garvet skinn og jeg har spunnet garn!

Det er utrolig hva man finner på. Men råvarene er jo her, rett ute i naturen rundt oss, så hvorfor ikke prøve.

Det hele startet i sommer når vi var på Skålvær for å logge øyas 3 cacher. Det var så mye fin villsau ull som fløy rundt omkring, så jeg tenkte at jeg skulle ta vare på litt. Man vet jo aldri, den kunne jo komme til nytte. Dermed plukket vi en del mens vi gikk turen.

Ulla var logisk nok skitten og full av skogsgugg, så den trengte en vask. Jeg tok litt av den og vasket med litt Milo, det gikk med mange skyllinger før vannet omsider ble blankt. Vaskinga med Milo tok nok litt av lanolinen i ulla, så når jeg vasket det resterende brukte jeg ikke Milo.

Så måtte ulla tørke. Jeg satt igjen med en høvelig mengde ull. Siden jeg ikke hadde så mye, bare en full vanlig plastpose, valgte jeg å ikke sortere fargene.

Så ble ulla kardet på noen gamle karder som jeg fant på en brukthandel.

I mangel på rokk og håndtein, fant jeg ut at jeg like greit kunne lage en håndtein. Ei gammal tresleiv og en rund boks dugde aldeles utmerket.

Skinnene ble skåret av en elgfot og garvet etter en oppskrift vi fant på nettet. Spinningen på den hjemmelaga håndteinen gikk unna og jeg satt igjen med 3 nøster ganske tykt garn.

Så gikk jeg i gang med å strikke. For å få gode såler, kjøpte jeg ullsåler med fleece under. De er sklisikker og holder på varmen.

Skinnet ble myknet etter alle kunstens regler. Noen rask prosess er det ikke, det tar tid og er mye jobb med det.

Jeg var spent på om jeg ville få det til, for tøflenes form ble til etter hvert som jeg laget dem. Som dere ser, de ble knallbra! Og siden de er av det naturligste ull fra Helgelandskysten og tykt elgskinn fra en elg som har vandret bekymringsløst i Lomsdal Visten Nasjonalpark, ja, så er de veldig varme. Disse går til Oslo, hvor min eldste sønn skal ta dem i bruk (jeg håper virkelig de passer) og få testet slitestyrken. Jeg må innrømme at jeg er litt spent på hvordan de andre i studentbyen kommer til å reagere når han kommer med tøfler av slike råvarer. Oslofolket er kanskje ikke helt vant til slike hjemmelaga ting.

Jeg har også garvet et mårskinn fra en mår vi flådde i sist vinter. Nå var vi litt dumme når vi la den i salt på hytta, for vi satte boksen med mårskinnet, uten lokk, i uthuset. Musa har gnagd bort litt av pelsen, museungene skulle ha ett lunt rede... men heldigvis berget vi det aller meste.

Resten av garnet jeg spant ble så vidt nok til ett par votter. Dette garnet laget jeg tynnere enn det som ble brukt til tøflene. Det var litt krise en stund, for noen skadedyr (les; Buffy og Alaska) tok knekken på det siste nøstet med tråd som ikke var spunnet til garn. Det var bare fillebiter igjen, strødd over hele huset.

Når fortvilelsen hadde lagt seg, fikk jeg lappet sammen restene og spunnet litt mer garn. Med 2 meter klaring ble vottene ferdig. Noe lilla ullgarn som jeg hadde liggende måtte duge for å sette dem sammen, men det ser bra ut likevel.

Planen videre med vottene er å ta dem en runde i vaskemaskinen, der vil de nok tove seg litt, så skal jeg sy på mønster av noe slag og sette på litt mårskinn. Helt hvordan de blir til slutt vet jeg ikke ennå. Det blir spennende å se.

Få varsel ved kommentaroppdateringer!