søndag 23. april 2017

Geocaching-event-helg!

Den siste uka har gått med til å ordne ombord i Sjølvelive, men fredag dro jeg til Nesna for å være med på geocaching event "Kom og møt Geotrollan" (link).

Været var skrekkelig når jeg dro. Liten kuling er ikke noe særlig når jeg kjører Vinterhuset (bobilen). Jeg synes det er skummelt å kjøre den store bilen, så jeg er nok av de super-irriterende bobilturistene som kjører i 50... MEN jeg stopper og slipper alle forbi.

På ferja traff jeg en av mine geocachingvenner, som også dro med bobil, så vi sjekka like greit inn på campingen med en gang. Havblikk camping på Nesna ligger helt nede i fjæra, heldigvis fikk vi lov å sette bobilene innimellom husene for å stå i ly av nordvest-kulingen. Godt var det, for det røska godt i veggene.

Etter innsjekk og litt mat dro vi med Vinterhuset og fant noen cacher og sjekka ut eventplassen. Bjørnehiet tilhører Nesna Hagelag og her er det kjempefint. Det dere ser på bildet er ei åpen grillhytte! Helt fantastisk at slike flotte bygg bare kan lånes. Joda, det var sol innimellom....

Litt mer skravling utover kvelden ble det, før vi tok kveld. Mye søvn ble det ikke. Selv om jeg var parkert i ly av været, merket jeg det godt.

På lørdagen skifta været like mye mellom strålende sol og haglbyger som dagen før. Ved 12- tia flytta vi oss til parkeringsplassen ved Bjørnehiet og ordna til der. Eventet startet og jeg tellet minst 34 personer med smått og stort. Kjempeflott oppmøte, mange flere enn vi hadde håpet på. Pølser ble stekt på bålet, ei kom med nystekte boller, Geotrollan (ei forening for aktive Geocachere på Helgeland) ble presentert og hefte om "Trolltur - i 💚av Helgeland" (link) ble delt ut. Vi kosa oss sammen et par timer før alle, geocachere som vi er, la ut på cachejakt på Nesna.

Jeg var, for å være ærlig, trøtt og sliten, så jeg bestemte meg for å starte på hjemturen. Over Sjonfjellet var det et sørgelig snøvær, men jeg og hårballene kom velberga hjem. Ved 19 tiden kollapsa vi i hver vår sofa mens ungdommen dro ut for å kjøpe "take-away" pizza til oss.

Til slutt må jeg ta med et bilde fra vakre Helgeland. Jeg tok det på tirsdag når jeg kjørte forbi baksiden av De Syv Søstre på vei til Forvik.

mandag 17. april 2017

Påsketurer!

Påske er tid for turer, også for Villmarkshjerte. Selv om ikke selve påskedagene kunne brukes, på grunn av jobb, ble dagene før godt brukt.

Vi hadde planlagt (og pakket) for lavotur til Leka, men på grunn av værmeldingen ombestemte vi oss og tok vinterhuset i stedet.

Vi ankom Leka på fredags ettermiddag/kveld og hadde egentlig tenkt å bare slappe av. Men så var det så nydelig vær. Sola skinte, så vi bestemte oss for å gå opp til Lekamøya.

Vi kom opp dit ved 18-tiden og kunne nyte solnedgangen fra dette sagnomsuste fjellet. Dere vet at dette er lillesøstra til De Syv Søstre?

Litt kaldt var det, men vi var godt kledd.

Etterpå skulle vi ta kveld, men så kjørte vi forbi Lekaløva....

Der lå den og frista noe voldsomt oppå fjellet. Vi hev oss rundt og gikk opp dit også. Turen opp er ikke lang, stien er like fin som opp til Lekamøya og landskapet enkelt å gå i.

Løva er et fantastisk skue, utsikten formidabel, men nå var sola borte, så vi gikk ned igjen.

Cachene både på Lekamøya og Lekaløva var logget.

Dagen etter våknet vi til full vinter. Vi var glade for to ting; at vi besøkte både Lekamøya og Lekaløva kvelden før - og at vi ikke bodde i lavo...

Tanken om å gå opp på Steinstinden ble skrinlagt. Nysnø og bratt terreng opp på fjellet virket risikabelt i og med at det er litt klatring helt øverst. Den cachen får ligge til neste gang.

Dermed fortsatte vi mot Skeisneeset. Underveis stoppet vi ved Ørnerovet. Her er historien at ei 3 år gammal jente ble tatt av ørna og satt igjen høyt oppå ei fjellhylle. Det sies at dette skjedde i juni 1932 og at det ikke finnes noen annen mulighet for at jenta kan ha kommet seg opp dit.

Vel fremme ved Skeisneeset gikk vi utover langs stien. Vi hadde 2 cacher å finne; en tradisjonell og en EarthCache. Langs stien gikk vi forbi en Vikingegrav, ikke så mye å se, egentlig, bare en steinhaug.

Men den fantastiske steinhytta, ja, den er bare helt utrolig flott!  Den står åpen og er virkelig verd ett besøk. EarthCachen befinner seg like nedenfor den, så man må bare innom der når man er geocacher og i området.

Vi bestemte oss for å kjøre nordover igjen. Ingen flere cacher å finne på Leka. Så ble det ett par dager med ordning i Sjølvelive, før vi bestemte oss for å ta ett par dager med geocachign på Dønna.

Første stopp der ble den nypubliserte cachen "Den mystiske Åbboren". Vi parkerte ved en nydelig strandbukt og gikk langs stien som går helt i sjøkanten. Godt kledd i varmekjeledress. Litt snø i luften innimellom, men snøfritt landskap.

Vi misforstod litt og trodde en stund at Vinterhuset var Sjølvelive.... vi brukte det som båt for å komme oss fra stranda.... he, he... gikk så bra så. Så ble det inn i vinterland. Været hadde skifta og et snølag la seg over landskapet. Vi tusla ei tursti og kjørte litt rundt og logget noen enslige cacher her og der. Etter et kaffebesøk hos Brustadteam tok vi kveld og dro ikke tilbake til fastlandet før dagen etter.

Siste stopp på turen, før jeg kjørte hjem, ble elg-statuen i Sandnessjøen. Una kunne ikke fatte og begripe hvorfor elgen bare stod der når hun bjeffet på den. Vi måtte le, hun er virkelig elghund!

onsdag 5. april 2017

Stakkars enslige far....

Stakkars enslige far med aleneomsorg for små barn.

Stakkars enslige far er helt alene om å få barna opp om morgenen, lage frokost, smøre matpakker og gjøre dem klar til skole og barnehage, for så å levere dem der.

Stakkars enslige far drar på jobb og tilbringer dagen der, før han skal hente barna igjen, handle og lage middag.

Stakkars enslige far får ikke ti minutter på sofaen før barna er i seng. Han skal ta hånd om skittentøyet, oppvasken, lage kveldsmat, gi barna kveldstell og prøve å få dem til å gå til ro i sengene sine.

Stakkars enslige far må våke og stelle syke barn. Han må tørke oppkast og diaré. Han må trøste sine febersyke små. Huff, det er tøft å være stakkars enslige far.

Stakkars enslige far har bare "barnefri" annen hver helg, når barna er hos sin mor. Da må han gjøre alt han ikke har hatt tid til de to siste ukene.

Ja, stakkars enslige far som må gjøre dette helt alene. Alle foreldre vet jo for et styr det er med ansvar for hus, hjem og små barn!

Stakkars enslige far kan ikke møte på jobb til riktig tid siden han må levere barna først. Skolen starter en halvtime etter at han egentlig skulle vært på jobb. Han har ikke råd til SFO, derfor må han bare komme litt sent hver dag. Vi alle har forståelse for det.

Stakkars enslige far sliter litt med å huske alt hver morgen, så av og til må han dra fra jobb for å kjøre hjem, finne støvler og regntøy, dra innom i barnehagen og levere dette før han kommer på jobb igjen. Vi alle har forståelse for det, vi vet at det kan bli mye stress om morgenen.

Stakkars enslige far må dessverre dra fra jobb en og en halv time før arbeidsdagen er over. Barna må hentes. Vi skjønner alle at det må være slik for stakkars enslige far.

Stakkars enslige far har en gjeng reale kollegaer. De har selvsagt full forståelse for at han bare har 5,5 timers arbeidsdag i sin 100% stilling, mens de selv må jobbe 7,5 timer. Ja, de skjønner godt at det er tøft å være enslig far med aleneomsorg for små barn.

ÆRLIG TALT?!?!?!
Er det mulig?
Jeg tror aldri jeg har hørt om stakkars enslige mor. Hun som gjør akkurat det samme for sine barn. Hun som lever akkurat det samme livet som stakkars enslige far, bortsett fra to vesentlige forskjeller;
- verken hun eller andre tenker: stakkars enslige mor og hun må være på jobb hele sin 7,5 timer lange arbeidsdag.

RESPEKT 

til alle enslige mødre og fedre 

med aleneomsorg for små barn. 

De som tar hånd om sine barn, 

aldri klager og alltid møter opp.


Det er lenge siden jeg har skrevet et samfunnskritisk innlegg, men nå har jeg lenge gått og irritert meg over fenomenet stakkars enslige far, alt for lenge. Jeg har selv hatt aleneomsorg for små barn. Jeg har aldri hørt noen omtalt meg som stakkars enslige mor. Jeg har aldri fått spesialbehandling på jobb, til tross for nattarbeid og 9 timers arbeidsdag. Ei heller hører jeg noen omtale mine rundt 10 kollegaer, i samme situasjon, som stakkars enslige mor. Nå måtte jeg bare få det sagt!

Slutt å synes synd i enslig far, han bør klare det samme som enslig mor!

mandag 3. april 2017

Hyttetur på Aursletta i Vistenfjorden!

Det er kjempelenge siden vi var på hytta til Lasse, så vi fant ut at vi skulle dra en tur. Sjølvelive ble lastet full av greier som skulle innover og vi kosa oss masse ombord og kjenner at vi gleder oss til lange båtturer.

Hytta stod der fremdeles, heldigvis. Ennå lå det litt snø på bakken, som smått regna bort og kom tilbake igjen de tre dagene vi var der.

Vi hadde en plan om å begynne å lage veranda mellom hytta og uthuset, som tenkt så gjort, vi gikk i gang. Innimellom måtte vi gi oss i snøværet, men så var det fint igjen og vi kunne fortsette.

Sauene på Aursletta var smått innom for å få kjeks. Den ene av dem er så husvarm at hun kommer opp på verandaen og tusler inn på kjøkkenet. Hun vet hvor godbitene er. Una spiser kjeks sammen med henne, men alle som var nedenfor fikk også.

Siste dagen av mårjakta gikk en i fella. Den hadde nydelig pels og vi bestemte oss for å prøve å ta vare på den. Med en youtube video til hjelp, gikk vi i gang og fikk pelsen av. Etter å ha fått den ren og fint skåret gjorde vi som anbefalt og la den i salt. Slik skal den ligge en stund før videre arbeide. Det virker kanskje makabert for noen av dere, men husk at mår er et skadedyr og at jakt på dem er lovlig.

Vi tok også en tur opp Lakselva og kom oss opp til til Lakselvvatnet, men der ble vi stoppet av isen. Mira hoppet plutselig over rekka og ned på den tynne isen, men jeg fikk henne ombord igjen før hun gikk gjennom....

Fint med en hyttetur igjen, men nå blir det en stund til neste gang siden det er så utrolig mye annet å holde på med.

lørdag 1. april 2017

Tur gjennom Torghatthullet!

Nydelig vær på Helgeland; sol og noen få plussgrader. 
Vi fant ut at det kunne passe fint 
med en spasertur opp til Torghatthullet. 
Som alltid; spektakulær utsikt. 
Litt "creepy" å gå gjennom hullet nå som isen smelter, 
vi hørte småstein og is ramle ned innimellom. 
Lasse fant en tradisjonell cache og løste en EarthCache, 
mens jeg var mest opptatt med å ta bilder. 
Er det ikke vakkert?

tirsdag 28. mars 2017

Geocachefunn nr 5.000!!!

28. mars 2017

SASkoglund signerer geocache nr 🌟5.000🌟

Jeg hadde, for lenge siden, valgt ut hvilken cache som skulle bli mitt funn nr 5.000. Nemlig cachen: "Himmelske speil" GC6KJBQ. Jeg synes "milestones" bør være cacher på spesielle steder. En ved et av kunstverkene i skulpturlandskap Nordland syntes jeg var passende. Nydelig utsikt og sol i tillegg 😊

Nå kan sesongen gjerne starte, jeg gleder meg til å dra til masse flotte steder, som jeg nok aldri ville ant eksisterte, hadde det ikke vært for geocachinga 😉

mandag 13. mars 2017

Kvitbergan; Ranatraskentur #4 🌲

Til tross for skikkelig sølevær med regn, bestemte vi oss for å gå en tur til Kvitbergan om ettermiddagen.

Vanligvis pleier jeg parkere nederst i Selforslia (blå stjerne) og gå opp derfra, men denne gangen parkerte vi ved skistua og gikk derfra.

Til tross for sørpe, is og snø hele veien opp gikk det greit å gå på føttene med brodder siden det er kjørt opp skispor med tråkkemaskin.

Veien opp er veldig grei å følge, men det er fort gjort å gå forbi stedet der man skal forlate veien og følge stien opp de siste par hundre meterene, spesielt nå som det er snø og stien ikke vises. Det er veldig dumt at det fremdeles ikke er et skilt her...

Heldigvis var jeg oppmerksom på dette og så noen gamle skispor som gikk opp gjennom skogen. Disse kunne vi gå i uten å falle for mye gjennom den råtne snøen.

Kveldsmørket var senket seg når vi kom til klippepunktet, men lysene fra byen gjorde at det likevel var nok lys til å gå.

Bare en skiløper og 4 til fots var alle vi møtte på turen, litt pussig, for vanligvis treffer man massevis av folk når man går opp og ned Selforslia. Kanskje været var årsaken?

Uansett; strålende fornøyd kunne jeg klippe Ranatraskenkortet for 4. gang i år. Turen opp fra skistua på Selfors er ca 2,5 km lang, men man må opp rundt 300 høydemeter. Ergo blir turen en veldig lang oppoverbakke, så en veldig lang nedoverbakke.... Vi brukte ca 1 time opp og 40 minutter ned.

lørdag 11. mars 2017

Reinfjellet; Ranatraskentur #3 🌲

I dag var vi litt usikker på hvor vi skulle legge turen, men siden været var høvelig fint bestemte vi oss for Reinfjellet.

Ruta dere ser på kartet er den naturlige på sommertid. For noen år siden gikk jeg opp dit på høsten, ca den ruta dere ser der. Avstanden som står der er grovberegning og stemmer ikke helt...

Vi parkerte på den store parkeringsplassen like før Raudvatnet. Derfra gikk vi rett over veien og fulgte scooterspor ca 2 km omtrent i rett luftlinje mot Reinfjellet. Sporet svingte nedover mot de siste hyttene før toppen av fjellet, så her tok vi av og gikk i løssnøen oppover.

Været skifter fort og med ett forsvant sola og vi hadde 30-40 meter sikt.

Mira fikk snøballer i pelsen, men potevoksen gjorde at hun ikke fikk snøklumper mellom potene. Men hun er tøff og går videre.

Sola skinte så vidt gjennom skyene. Her hadde nok turen stoppet hvis vi ikke hadde hatt GPS, det var ikke sikt til ett eneste holdepunkt i terrenget. Siden vi hadde GPS viste vi at vi var ca 200 meter fra målet, dermed kunne vi fortsette.

Men så forsvant skydekket like fort som det kom, sola skinte og varden dukket opp. Litt annet landskap en forrige gang jeg var her. Da var høstfargene helt fantastisk.

Mens jeg klippet Ranatraskenkortet gikk Lasse for å se om han kunne finne geocachen som ligger like ved. Til tross for iherdig graving i snøen så var den ikke å oppdrive. Selv om det er lite snø, er det nok for mye til å finne geocacher som ligger på bakken.

Det var 2 andre Ranatrasken-klippere som var innom varden mens vi gravde i snøen, så vi rakk ikke hilse på dem før de dro i retur.

Denne turen er i følge GPS'en 3 km en vei. Så det stemmer med det som står i Ranatrasken heftet. Likevel tror jeg det er litt lenger om sommeren hvis man går fra parkeringsplassen, siden man da går langs veien og videre langs stien opp til fjellet. Nå som det er snø er det like greit å bare gå i rett luftlinje mot målet, man ser jo ingen sti likevel.

Vi brukte ett par timer på turen, så det er ingen polferd. Slakt og greit terreng å gå i. God tur!

fredag 10. mars 2017

Langsela; Ranatraskentur #2 🌲

Årets 2. Ranatraskentur gikk til Langsela. Jeg har aldri vært her før, dvs., jeg har en gang gått de første 1,5 km oppover. Der står det to benker og dette er det første virkelige utsiktspunktet på turen.

På kartet målte jeg turen til å være 3,4 km. I Ranatraskenbeskrivelsen står det 3,5 km. GPS'en min pleier å være til å stole på og den viste 3,9 km en vei. Kartet gir også inntrykk av at terrenget er relativt flatt, det stemmer ikke helt. Startpunktet er merket med (A) og Ranatraskenklippet med (B).

Vi parkerte på (hytte) parkeringsplassen på motsatt side av brua i forhold til der skogsbilveien går. Jeg hadde sett på kartet og syntes å huske at det var rimelig flatt ett godt stykke og at det så ble en veldig lang bakke. Det stemte for så vidt. Veien var godt oppkjørt av scooter, så det var fint å gå. Det var vel drøye 200 meter flatt terreng, så begynte oppoverbakken, ikke veldig bratt, men jeg var glad for at vi hadde feller under skiene, ellers ville vi nok gått "fiskebein" hele veien.

Det første skikkelige utsiktspunktet kommer etter 1,5 km (med oppoverbakke). Herfra trodde jeg det var flatt eller nedoverbakke resten av veien, men dengang ei. Etter ca 2 km deler veien seg. Hold til høyre.  Nå flatet det litt ut og de siste par km var ikke oppoverbakkene like lange og bratte.

Klippepunktet ligger på ei bro ved elva. På øversia er elva såpass vid at jeg lurer på om det egentlig er et fiskevatn, men jeg vet ikke. Er det noen andre som vet?

Vi satte oss på reinskinnet, drakk kaffe og spiste kjeks. Sola skinte og det var -1 grad når vi satte oss ned. Benken er en naturlig benk, ei lita berghylle i ei lita skråning 10 meter fra klippepunktet. Noen hadde lagt granbar til sitteunderlag og det var spor etter et bål. Ingen ved i sikte, men 6-7 vedkubber i sekken når du drar hjemmefra er sikkert nok til et pølsebål.

I dag gikk det bedre med Mira, vi valgte å smøre potene på framlabbene med potevoks og så hadde hun sokker på baklabbene. Neste gang skal vi prøve med bare potevoks på alle labbene.

Både Mira og Una storkosa seg på tur i dag, men begge var slitne når vi kom tilbake til bilen. 8 km i snøen tar på når man må løpe hele veien tilbake.


Vi brukte 1 time og 20 minutter oppover og 35 minutter nedover. Så dere skjønner at her var det oppoverbakker som tok tid og nedoverbakker som ga fart. Jeg tror dette er en tur jeg vil ta som vintertur neste gang også.

torsdag 9. mars 2017

Skistua, Ranatraskentur #1🌲

Det var på tide å komme i gang med Ranatrasken 2017. Tradisjon tro ble skistua i Mofjellet den første turen.

I år har jeg bestemt meg for å tegne opp på kartet hvor turene starter og ender. Så på kartet til venstre ser dere (A) parkeringsplass og (B) klippepunkt.

Det var blitt fredag ettermiddag før vi gikk. Jeg antok stien opp til Skistua var såpass hard at det ikke ville være noe problem for hårballen, Mira, å gå her. Med hennes pels er det et problem med snø/isklumper mellom potene,

Vi starta fra parkeringsplassen på Anleggshammeren og tuslet oppover veien. Ting tar tid når hårballene skal snuse på alt mulig, men etter hvert kom både Mira og Una seg i siget og løp i forveien.

Utrolig nok hadde folk kjørt med bil opp veien til der skiltet: "Skistua 1,5 km" står. Men vi gikk. Stein hard og fin sti å gå på hele veien. Jeg tror det ville vært slitsomt å gå på ski her siden det var så hardt og så mange fotspor.

På skistua ble hårballene "tvunget" til fotografering. Mira fikk fjernet isklumper fra potene og vi startet på tilbaketuren. Hver 500 meter var det stopp for å fjerne flere isklumper. Vi må finne en løsning på det problemet... Potesokkene faller bare av forlabbene, så det duger ikke.

Vi traff bare en dame (på ski) etter to hunder. Jeg måtte si til henne; "At du tør" for de hundene kunne virkelig dra - og hun bremsa og bremsa. Men hun lo og sa at det gikk bra. Hun virka til å være vant til dette, hundene også.

Ved Skistua var det et par som hadde bål og kosa seg.

Jeg klippa Ranatraskenkortet ved 18-tiden. Himmelen hadde nydelige farger i solnedgangen og med friske 10 minus ble det en fin tur til tross for at jeg fikk stivfrossen rumpe. he, he...

Å gå til Skistua fra Anleggshammeren er 3 km en vei. De første 1,5 km er slak oppoverbakke, så flater det ut og er nesten helt flatt det siste stykket. Man bruker ca 45 min til 1 time opp. Lett terreng å gå i. Nydelig utsikt over Mo i Rana når man kommer opp på flata.

fredag 3. mars 2017

Vi tester: ski, pulk og isfiske!

Det ser så enkelt ut når folk går på ski med pulk. Ikke minst ser det enkelt ut å fiske på isen. Så da måtte vi teste det! Er det så enkelt som det ser ut?

La oss starte med pulken.
Tirsdag lovet ikke verdens beste vær, men vi la i vei på ski, med pulk og hårballer. Godt utstyrt for telttur i snøen. Vi oppdaget raskt to ting: det er ikke så enkelt å dra pulk i dyp, løs snø - og - Mira egner seg ikke til å gå i slik snø....

Turen til Pollvatnet ga vi opp 2-300 meter fra målet. Å dra pulk gjennom steinurer og det som værre er, ja, det er nok for viderekommende... På dette tidspunktet hadde vi frigjort Mira fra å utvikle seg til en stor snøball flere ganger. Stakkars hårballen har ikke pels som egner seg for snø og hun holdt på å fryse i hjel.

Jeg leverte noen velvalgte gloser om helvetes-forbanna-jævla-drit-snø. Noen antydninger om at jeg hater vinter, ski og snø... i tillegg til at jeg presiserte at det er en grunn til at folk reiser til Tailand i stedet for å kravle rundt i den hvite faanskapen. At vi kunne vært ombord i Sjølvelive og kosa oss i stedet for ble vel også nevnt....

Men heldigvis har jeg dårlig hukommelse, så dagen etter pakket vi på nytt. Full av pågangsmot og med stor tro på suksess la vi kursen mot Bleikvasslia og et fiskevann der. Sola skinte. Pulken ble lastet og Mira pakket oppå. Alt gikk så meget bedre. Flatt terreng, kort avstand og sol.

Vi kosa oss ved gapahuken til Statskog, fiska på isen, laga bål og tusla på ski. Mira ble ikke snøball og kunne ha jakken på uten at den fyltes med snø.

Vi fikk selvsagt ingen fisk. Snodig, for det var helt tydelig at folk hadde dratt fisk opp av isen her et par dager tidligere. Min tolmodighet er: ingen fisk på 5 minutter, da lager jeg heller bål... Lasse satt lenge der mens jeg og hårballene kosa oss i gapahuken.

Siden fersk middag uteble, måtte vi (til Miras store glede) steke pølser. Middag bestående av bålsvidde pølser er koselig turmat. Ingen som klager på det, selv om Una heller vil ha fisk. (PS! Sennepen man får kjøpt på de små flaskene er uspiselig, så innholdet er byttet ut med den vanlige typen.)

Konklusjon:
Pulk: sol, flatt terreng, kompakt snø - da går det greit å dra den med.
Mira i snø: kortklippet pels ( ev. kompakt snø) - da blir hun ikke snøball og koser seg.
Isfiske: vi trenger mer kunnskap, samt stå opp tidligere for å begynne fiskingen....
Tur: fantastisk å kose seg på tur igjen.

Nå gleder vi oss til nytt forsøk med ski, pulk, telt og isfiske. For som dere ser;  til og med Mira koser seg når hun kan ligge på far sitt reinskinn i pulken 😉


mandag 27. februar 2017

Fisketur på kysten!

Siden det var på høy tid å få fisket torsk, slik at vi fikk tak i rogn, sånn at vi kan lage kaviar... ja, så fant vi ut at vi måtte dra til Forvik og komme oss på fisketur.

Første dagen var vi bare rett utenfor Forvik. Vi var ute ett par timer før vi ga oss. Da hadde vi slitt av 2 sett med kroker og bare fått 3 torsk, hvorav bare en hadde rogn (som ikke var fin). Men vi fikk sett ørna der hun satt på staken. Den satt der lenge, kanskje den håpet på litt "fast-food/take away"?!? Majestetisk fugl.

Dag 2 dro vi på en lengre tur, mot Halsfjorden. Vi var godt kledd, hadde med mat og drikke og var klar for en hel dag på sjøen. Begge de store stampene ble raskt full av fisk, til tross for at masse sei ble kasta tilbake på havet og vi mista noen store torsk. Når vi ga oss hadde vi 2 liter torskerogn, 1/2 liter torsketunger og til sammen rundt 50 kg med stor sei og torsk. 

Vi var rimelig fornøyde når vi kom inn i havna igjen. Høvelig fangst denne søndagen.

Vel hjemme gikk vi i gang med å lage filet av både sei og torsk. De største torskene ble skåret til og saltet for å bli klippfisk. Rogna ligger i salt og skal bli kaviar etter hvert. 3 av seiene la vi igjen hos foreldrene mine.

Det blir mye mat av all denne fisken, men den blir fort oppspist. Klippfisken blir bacalao til høsten. Det gleder jeg meg til.

Vi har hatt 2 fine dager på sjøen og gleder oss veldig til å dra på helgetur med Sjølvelive igjen.

onsdag 22. februar 2017

En tur til nabolandet!

Jeg skal ikke lyve og si at det var godt å komme hjem igjen, for det ville være blank løgn. Jeg savner sol og varme allerede.

Det var nydelig vær i dagene etter at vi kom hjem, men da skulle jeg på jobb, så det ble bare korte turer.

En dag tuslet vi til fots ett stykke opp skiløypa i Båsmofjellet. Før vi snudde satte vi oss under ei gran og drakk kaffe, nøt sola og utsikten.

PS! Tyttebæra er tidlig moden i år!

Una storkoser seg i snøen, løper, stuper kråke og ruller seg i den. Det er som å se på en valp.

Vi hadde planlagt å dra på skitur, men på grunn av sølevær skrinla vi det. Det er ikke noe poeng i å dra på skitur når det er regn og ikke snø i fjellet. Så da pakket vi i viterhuset og dro en tur innover i Sverige. Vi var ikke helt sikker på hvor vi skulle dra, bare bestemte oss underveis. Vi hadde 3-4 dager til rådighet.

Dermed kjørte vi E12 innover mot Lycksele, handlet litt på "DollarStore" og bestemte oss for å legge kursen mot Vilhelmina. Langs veien hadde vi noen få stopp for å finne cacher, men det er ikke så mange langs denne strekningen.

Jeg har vært i disse områdene mange ganger. Så kom jeg på at jeg hadde vært ett sted oppi en av skogene her og sett "Nybyggargranen" (ei "hytte" under ett stort grantre). Dermed la vi turen innom der. Dette er sånne historiske steder som man husker.

Som dere ser på bildene fra "Nybyggargranen" var det ikke mye snø på innlandet (Lycksele/Vilhelmina). Like før Storuman ble landskapet hvitere. Ikke kaldt og ikke is på elva.

Vi fikk en fin tur (som vanlig) og jeg har fått dratt Lasse med på enda noen steder som han ikke har sett før. Kan ikke være greit å holde følge med meg som har "lopper i blodet" ;)

Få varsel ved kommentaroppdateringer!