torsdag 16. juli 2015

Lomsdal-Visten; tredje turdag!

Blankvatnet forlates for denne gang.
Vi fikk ei natt i telt, med en våt og iskald liten hårball som til slutt måtte få sove i dunsoveposen min. Fra kl 06 satt jeg i teltåpningen og så på tåka som letta litt og falt ned igjen flere ganger. Jeg tørka ullsålene til fjellskoene på stekepanna til stormkjøkkenet, laget rett-i-koppen-suppe med en halv pose nudler og drakk kaffe. Jeg tror aldri før jeg har kjent en slik ro i livet. Snodig følelse. Jeg filosoferte litt over hva livet har i vente, det er spennende tider, men akkurat da, var det aller best å bare være akkurat der og akkurat da.

Jeg hadde bestemt meg for å ikke fortsette den planlagte ruta, uansett om tåka letta, jeg måtte tenke på hvordan Mira hadde det. Hennes ve og vel kommer først uansett.

Den første km var det greit terreng å gå i.

Ca. kl 10:15 pakket vi sammen leiren vår og ga oss i vei mot fjellgården Sannan (Sandan på kartet). Flere elvekrysninger og tidvis vanskelig terreng lå foran oss. Den første elvekrysningen gikk fint, men allerede ved den andre ble jeg kliss våt på føttene. Ytterligere to elver ble krysset før vi måtte snu. Vi hadde gått oss fast, bare stupbratte fjellsidene uansett hvor jeg prøvde å gå.

Vi gikk 3 elver i retur og prøvde oss lavere i terrenget. Elvene er strie og noen ganske dype. Mira må bæres over dem, så jeg fikk en del styrketrening i armene. Det ble mye gåing opp og ned for å ikke gå oss fast flere ganger, men det gjorde vi.

Urskog i massevis før vi nådde Sæterelva.
Vi fant ett musespist gammelt elg-gevir i skogen.
Etter hvert kom vi til det området som hovedsakelig var tett skog eller myr, ja, eller en kombinasjon av de to. Det gikk litt bedre med Mira den første halvdelen av turen, selv om hun måtte hjelpes en god del utenom elvene også.

Tåka letta etter hvert opp til 800 moh, så utsikten mot toppene ble flott. Dagens etappe ga ikke mye utsikt ellers. Det var tett skog i flere partier av vandringen. Litt over halvveis hadde vi en pause med kakao til meg og godbit til Mira.

Når vi kom til fossen like nedenfor fjellgården Sætra, som da lå på den andre siden av elva i forhold til der vi var, da viste jeg at det ikke var så langt igjen. MEN... som vi slet opp og ned i terrenget disse siste 2-3 km. Tett skog, sump-myr, kratt og trær som hadde velta. Tungt å gå i, men det gikk. Det finnes sikkert en bedre rute å gå ett annet sted...


Sæterelva og terrenget vi gikk i.
Vi var 100 meter fra Lakselvvatnet før vi i det hele tatt kunne skimte det gjennom skogen. Jeg tok peiling på vannet og vi tuslet "fjæra" mot Sannan. Der var det lett å gå. Godt var det, for jeg hadde båret Mira mye, hun hadde det ikke bra.

To båter lå fortøyd nedenfor Lakselva-gården, så planen om å ta oss dit ble skrinlagt. Dermed tusla vi opp til trappa på Sannan. jeg fant ut at siden jeg ikke hadde mulighet til å be om tillatelse, fikk jeg heller be om tilgivelse. Jeg måtte få Mira varm og prøve å finne ut hva som var galt med henne. De to sofaene som stod på trappa fristet veldig.

Vi kommer til Sannan og Mira varmer seg i soveposen.
Jeg tørka Mira så godt det lot seg gjøre og putta henne i soveposen. Sola begynte å titte frem for første gang på turen. Jeg fikk av meg alle de søkk våte klærne mine og på med tørre. Alt det våte ble hengt opp litt rundt om, for sola begynte etter hvert å varme godt. God klestørk.

Tripptelleren viste at vi hadde gått 8,48 km - til tross for at avstanden mellom Blankvatnet og Sannan bare er 4,7 km i luftlinje. Terrenget er årsaken til at vi gikk nesten dobbelt så langt.

Jeg laget litt mat og funderte på hva jeg skulle gjøre videre. Det som var helt klart var at jeg ikke kunne fortsette å bære Mira så mye som jeg hadde gjort. Hunden hadde vondt og klarte ikke de vanskelige partiene av terrenget selv.

... fortsettelse følger....

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Tusen takk for at du vil gi meg en kommentar!

Få varsel ved kommentaroppdateringer!