søndag 19. juli 2015

Lomsdal-Visten; ny tur opp i fjellene, fra Auslia til Aursletta!

Fjellgården Auslia forlates for denne gang.
Vi ga oss god tid på fjellgården Auslia før vi ca kl 11:30 pakket sammen og forlot den ren og pen. Jeg fant en god sti opp mot Falkhetta, derfra var det rundt 100 høydemeter opp til Gråfjellet, hvor man går inn i Lomsdal-Visten nasjonalpark.

Som alle de tidligere turdagene mine i sommer, var det gråvær også denne dagen. Litt yr i luften, men likevel fantastisk flott å gå i skog og fjell.

Fra Gråfjellet hadde vi utsikt mot fjellgården Åsen, utover Vistenfjorden, ned mot Mortenhåjen (hytta til foreldrene mine) og Ausen som er ett av anløpsstedene for lokalbåten.


Utsikt fra Gråfjellet.
Siden terrenget stort sett bare er fjell, gikk det fort oppover. Mira løp fornøyd foran meg og jeg la merke til at hun gikk litt zikk-zakk for å ha fjell under labbene så mye som mulig.

Flott å stå oppå her og se gården like ved hytta til foreldrene mine, store avstander, men langt der nede ved fjorden var vi dagen før.

Jeg hadde ikke helt bestemt meg for hvordan vi skulle gå videre. Kartet var oppe og ble sjekket når vi var på toppen av en fjellknaus, sånn for å i grove trekk kunne finne den best egna ruta mot målet.


Utsikt mot Svartvatnet (t.v.) og Storvatnet (t.h.)
Lunsj og soving i hytteveggen ved Storvatnet.
Fra Gråfjellet kunne vi gå ned til ett av de tre fjellvatnene i området; Ausvatnet, Svartvatnet eller Storvatnet. Jeg tenkte å gå ned til de to sistnevnte, men ombestemte meg på vei ned og vi gikk direkte til Storvatnet. Der så jeg en liten hytte og tenkte at det ville være ett prima sted å spise lunsj!

Hytta var gammel og tydeligvis lite i bruk. Trist at sånne perler av noen byggverk bare står forlatt i slike nydelige omgivelser.

I dagens samfunn er det vel blitt sånn, at hvis det ikke er bilvei helt frem, så er terskelen for bruk av ei slik hytte veldig høy. Det langt å gå og slitsomt å frakte med seg utstyr. Jeg begynte å filosofere over om eierne av hytter i slike naturskjønne omgivelser har glemt hvor priviligerte de egentlig er? I mitt stille sinn konkluderte jeg med at de sikkert har det, man glemmer fort gleden og fortryllelsen med å eie en slik skatt. Samtidig tenkte jeg atter en gang på at hvis jeg en dag i fremtiden skal eie ei hytte, så skal den være knøtt-lita og på ett sted som dette; veldig enkel og langt vekk fra sivilisasjonen. (Avsporing)

Terrenget videre fra Storvatnet.
Venstre bilde; det blågrå fjellet er turens høyeste punkt.
Høyre bilde øverst; elva som måtte krysses.
Høyre bilde nederst; landskapet bak oss etter elvekryssinga.
Jeg prøvde å fiske... ingen fisk selvsagt... så det ble knekkebrød med smøreost, kaffe og kakao. Godbit og hundemat til Mira. Vi hadde en godt over 2 timer lang pause her. Jeg nøt stillheten, studerte kart og kosa meg mens hårballen sov i soveposen. Er man på tur, så er man på tur. Notat til meg selv; skaff egen sovepose til Mira! ;)

Etter hvert pakket vi sammen og tuslet i vei. Ups! Nok ei elv måtte krysses. På kartet var den bare tegnet inn som en bekk, men dette var så absolutt ingen bekk!

Vi kom oss over og tuslet videre oppover. Først var det bare slakt oppover, så nådde vi ett skogsområde hvor vi måtte gå mye oppover og nedover i skog og kratt. Mira måtte ha litt hjelp her og der, men det gikk greit.

Ny rast etter ett par timer. Mira er litt kald og får liggeunderlag og fleecepledd. Foran føttene mine ser dere de siste 150-200 høydemetrene til turens høyeste punkt. Det var bare å nyte utsikten i regnet, drikke og spise noe varmt før vi fortsatte.
Turens høyeste punkt nærmer seg.
Etter hvert fikk vi fjell under føttene igjen. En og annen liten snøflekk ble passert. Foran oss lå ett fjellandskap som er en drøm å gå i. Autostrada! På vei opp hit vurderte jeg å gå til Snøfjellvatnet, men jeg så at det var mye snø opp i den retningen, så jeg lot det være. Snø frister ikke.

Tåka kom etter hvert sigende, men den kom ikke for tett innpå oss. Snøflekkene ble større og større etter hvert som vi kom høyere opp på fjellet. Heldigvis slapp vi å gå på dem.

Det er utrolig vakkert å se landskapet gjennom ett tynt tåkelag. Bildene vil aldri kunne gjengi det øyet ser.

Øverste bilde; utsikt mot Austerfjorden og Aursletta.
Nederste bilde; utsikt mot Austerfjorden og Bønå.
Når vi var øverst, ved ca 600 moh, skulle nedstigningen mot Aursletta starte med en gang. Jeg bestemte meg for at vi skulle sette oss ned og vente på at tåka letta for å være sikker på at vi hadde god nok sikt til å gå ned på en forsvarlig måte.

Ørlite tungt terreng innimellom de siste 250 høydemetrene.
Nå var ikke tåka så veldig tykk, vi hadde god sikt og begynte å gå nedover. Fjellterreng, mye opp og ned, opp og ned. Det gikk raskt og greit, men så gjorde jeg ei tåpelig feilvurdering. Jeg gikk alt for mye sørover mot Strumpdalen. Jeg var fullt klar over at det var bratte flåg opp på alle kanter av det dalføret, likevel fikk jeg det for meg at det kanskje var enklere å gå ned nærmere dalen enn nærmere fjorden. Vel, vel, vel... det var ikke enklere! Vi traff skog 260 moh. Gikk ned til 90 moh, hvor vi gikk oss fast første gangen og måtte opp igjen. Tre ganger gikk vi oss fast på denne måten før jeg innså at vi måtte bevege oss opp til 250 moh igjen og lengre mot fjorden før vi kunne gå ned.

Da gikk alt så mye bedre. Skogen fikk åpninger med myr-terreng. Myrer er lykken i livet.

Sti, vei og hytte! Målet er nådd!
Etter hvert fant vi en sti inni skogen, denne fulgte vi helt til skogsveien. Snodig å gå de siste 1,2 km på vei etter en så lang tur i fjellet. Mira løp i forveien, her hadde hun gått før. Ett par hundre meter fra hytta forsvant hun og neste gang jeg så henne stod hun på trappa og venta mens hun hoppet og loggret ved døra. Hun viste hvor hun skulle og var i ekstase over å være fremme.

Dagens etappe var på 14.05 km. Vi gikk i nesten 5 timer, men var på tur i 10 timer.

Tar med en liten morsomhet til slutt:
Sms fra mamma når vi var på vei over fjelet;

"Går dere til Aursletta i kveld? Bra for Mira å sove i hus. Du kan jo slå opp teltet utenfor hytta og sove der dersom du absolutt må sove i telt."

Når vi kom frem sendte jeg henne bilde av hytta og spurte om det var godkjent innkvartering for Mira... det var det heldigvis! Og selv om det tydeligvis ikke var nøye for mamma, valgte jeg også å sove inne i hytta, ikke i teltet....

Årets turdag nr. 51 - ett eventyrlig liv -

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Tusen takk for at du vil gi meg en kommentar!

Få varsel ved kommentaroppdateringer!