søndag 3. mai 2015

Tur til Mastutofta!

Endelig fremme, Mira fikk sitteunderlaget og godbit.
2. mai og solskinn. Ingen dag å sitte inne på. Tursekken ble pakket med lett innhold og jeg bestemte at dagens turmål skulle være Mastutofta.

Så vi la i vei. Jeg antok at det var litt snø innimellom de siste hundre høydemetrene, men det var ikke bare litt og ikke bare de siste hundre høydemetrene...

Første delen av turen går langs en skogsbilvei som leder til en kraftstasjon. Her var det fint å gå, til tross for at det lå snø i enkelte partier. Gamle scooterspor hadde gjort snøen hard, selv om det utenfor scootersporet var "sukkersnø" som jeg bare sakk gjennom.

Litt snø å vandre i... uten ski, selvsagt...
Av en eller annen mindre lur årsak fant jeg ut at jeg skulle ta av fra veien og følge stien, dette til tross for at jeg så at det var mye snø den veien. Det resulterte i at godt over halvparten av de 3 km til målet ble en stor fysisk påkjenning; dyp "sukkersnø", jeg sakk ned i snøen til knærne for nesten hvert eneste steg.

Stien var selvsagt borte... så da gikk jeg i høvelig rett luftlinje mot målet. Det gikk høvelig greit og vi kom fram etter en times tid.

Mastutofta ble mitt Ranatraskenklipp nr. 9 i år. Ergo er jeg godt i gang. Klippepunktet er flyttet ut av den tette skogen dere ser i bakgrunnen på bildet.

Det er nå plassert på veggen til den lille hytta som står der hvor det en gang stod en fjellgård. Denne lille detaljen har jeg kritisert flere ganger. Hvorfor ha klippepunktet inne i mørke granskogen, når restene etter den gamle gården ligger 50-60 meter unna? Nå er jeg fornøyd med plasseringen.

Hytta er knøttlita, inneholder bare bord og stoler, en liten kjøkkenbenk, noen hyller og en vedovn. Den er selvsagt låst. Jeg vet ikke hvem som eier den, men dette er ei sånn lita stue som hadde vært fin å finne ulåst. Likevel, siden den sikkert er i privat eie er det veldig forståelig at den er låst.

Vi gikk ikke i retur samme veien som vi kom opp. Jeg valgte å gå i rett luftlinje mot skogsbilveien. Fra Mastutofta er det rundt 300 meter ned til veien. Dette i stedet for å ta av ved kraftlinja og gå 1,5 km gjennom skog og over myrer.

Gjennom granskogen var det snøfritt. Over myra var det dyp "sukkersnø". Over elva var det fine steiner å gå på, trodde jeg... det viste seg at den første var veldig løs... dermed fikk jeg testa temperaturen på vannet i elva... den er kald, kan man si. Søkk våt på beina, opp til knærne, kom vi oss omsider opp på veien. Kompakt snø å gå på, før det omsider ble snøfritt.

Det var rein i området, jeg så en og annen innimellom, men lot Mira fortsette å være løs. Hun virket ikke til å legge merke til dem eller bry seg om dem. Bare en halv km eller så, fra bilen, dukket det opp en flokk på 10-11 rein ute på myra rett ved siden av veien. De vises ikke så godt på bildet, men 3 av dem er på bildet.

Jeg var litt spent på om Mira kom til å løpe mot dem, men nei. Hun så på reinen, snudde seg og så på meg, så på reinen igjen og så tuslet hun bare videre nedover veien. Når flokken begynte å løpe vekk fra oss var jeg sikker på at hun kom til å løpe etter, men nei, hun stod bare helt i ro og så på dem. Så fortsatte vi mot bilen. Utrolig hund. Jeg er spent på om hun kommer til å fortsette slik, eller om jaktinstinktet vil komme til syne etter hvert. Pr. i dag tviler jeg sterkt.

Alt i alt en fin, men litt slitsom tur (på grunn av snøen). Totalt 6 km og 2,5 timer på tur inkl. en halv times pause. Nå vet jeg for all fremtid at jeg kommer til å følge skogsbilveien helt til jeg ser kraftstasjonen og gå opp gjennom granskogen det siste stykket. Mye enklere.

Årets turdag nr. 22

2 kommentarer:

  1. Så flott at hun ikke jager! Da blir det så utrolig mye mer avslappende på tur, og jeg trur ikke hun vil utvikle noe jaktinstinkt nå som hun er såpass gammel. Skulle hun vise antydning til interesse i den retningen, er det nok ikke mye som skal til for å få henne på bedre tanker igjen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er supert at hun ikke jakter. Så jeg håper det fortsetter. Vi har møtt rein, både ensomme og flokker, i ettertid også, men hun viser liten interesse.

      Siden hun er ekstremt lydig og kommer tvert på innkalling blir det dumt om hun må være i bånd hele tiden på grunn av jakt... (JA! Jeg vet det er båndtvang, men Mira går "fot" uten bånd og jeg har kontroll på henne. Fortsetter å øve på å ha henne løs, i stedet for å få en virre-hund som ikke hører etter...Tar på henne bånd når vi møter folk, jeg bare klikker ett par ganger med klipset på båndet, så kommer hun og får det på.)

      Jeg er nok mest spent på hvordan hun vil reagere på sau. Dem er det jo noen få av i naturen om sommeren.... men nei, jeg tror ikke det er mye som skal til for å korrigere henne.

      Slett

Tusen takk for at du vil gi meg en kommentar!

Få varsel ved kommentaroppdateringer!