mandag 24. juni 2013

Jeg er manisk - depressiv...

De av mine lesere som har fulgt meg en stund, har vært med meg på mange opp- og nedturer. Noe jeg har forsøkt å være ærlig om. Likevel har jeg valgt å ikke gå ut med diagnosen jeg fikk i 2010, fordi "mannen i gata" stort sett ikke vet hva som ligger bak ordene i diagnosen. Da jeg i den tiden fortalte om hvordan jeg hadde det, fikk jeg en del mail fra folk som hadde forstått hva jeg led av - og som syntes jeg var tøff som delte dette med verden.

I dag har jeg bestemt meg for å ta steget videre.
Jeg er manisk - depressiv.

Sykehuset i Vestfold har en nettside som blant annet forklarer hva denne diagnosen dreier seg om. Jeg tenkte jeg kunne bruke dette som utgangspunkt for å fortelle litt om hvordan dette artet seg for meg - og om hvordan det arter seg i dag. Jeg har dratt ut deler av teksten fra nevnte nettside og prøver ved hjelp av dette å forklare.

"Lidelsen kjennetegnes ved gjentagne store variasjoner i humør, energi og aktivitetsnivå. Den omfatter således både depressive episoder og perioder med sterk oppstemthet, også kalt mani."

For min del artet dette seg med at jeg hadde lange, intense maniske perioder og som oftest korte depressive perioder. Det kunne dreie seg om månedsvis eller ukesvis.

"Depressive episoder:
Følelsene
er preget av tomhet, tristhet og nedstemthet. Atferden er preget av initiativløshet, manglende utholdenhet, sosial tilbaketrekking og passivitet. Tenkningen er preget av et negativt syn på seg selv, verden og fremtiden. Tankene kverner gjerne omkring hendelser som har funnet sted eller ting man bekymrer seg for skal skje. Sentralt er ofte tanker om egen skyld og verdiløshet. Konsentrasjonsvansker er vanlig."


For min del stemmer nok alle disse symptomene. Jeg kunne bli fullstendig tom, null initiativ og trakk meg helt unna alt og alle. Jeg klarte ikke å se noe positivt i meg selv eller fremtiden og jeg kvernet enormt mye på ting jeg hadde sagt og gjort tidligere, spesielt det som var skjedd i mine maniske perioder, hvor tankeløsheten råder. Jeg vet ikke helt om jeg bekymret meg så mye for ting som skulle skje i fremtiden, når jeg tenker etter så tror jeg ikke at jeg så noen fremtid i disse periodene. I tillegg kan jeg med hånden på hjertet fortelle at jeg følte meg helt verdiløs som menneske. Jeg hadde også liten evne til konsentrasjon, veldig liten, tankene styrte hele tiden unna det jeg skulle konsentrere meg om.

Når jeg tenker tilbake til ungdomsskolen, videregående og sykepleieutdanningen er det et under at jeg kom meg gjennom det med de gode karakterene jeg hadde. I perioder eksisterte jeg bare og når jeg svingte over i maniske perioder kunne jeg være overkonsentrert, men da var jeg i det minste effektiv og fikk unna skolearbeidet.

Jeg trakk meg unna andre mennesker, tok ikke telefonen og svarte ikke på sms. Jeg så ikke noe poeng i det. Alle sosiale settinger var et mareritt.

"Maniske episoder:
Slike maniske perioder er ofte kjennetegnet ved en sterk opplevelse av mestring og overdreven tro på egne evner. Man blir ofte svært aktiv, og har redusert behov for søvn. Andre enn pasienten selv vil oppleve vedkommendes atferd og tenkning som svært ukritisk. Pasienten kan ha store planer som helt åpenbart ikke lar seg gjennomføre. Noen blir svært aktive og ukritiske i forhold til seksualitet. Normale sosiale hemninger forsvinner ofte helt. Pasienten kan snakke i ett sett."

Det er ingen tvil om at jeg hadde lange perioder med tro på at jeg kan klare alt og få til alt selv. Aktivitetsnivået er ekstremt høyt og mange har sagt at de trodde jeg var hyperaktiv i perioder, noe som i og for seg stemmer. Søvn trengte jeg lite av, filosofien var at jeg kunne sove når jeg ble gammel.

Jeg kunne planlegge og gjennomføre de mest utrolige ting, fikk tunnelsyn og kunne være dypt konsentrert om en bestemt ting i timevis og ukesvis. Alt annet som foregikk rundt meg var helt uvesentlig. F.eks. husarbeide, helt uvesentlig, jeg bare fikk det unna. Det andre brukte en hel dag på, fikk jeg unna på en halvtime-time, bare fordi jeg måtte tilbake til prosjektet mitt.

For å illustrere; hvor mange av dere har gått, på føttene, fra flyplassen i Bergen og inn til Bergen sentrum, dog i to etapper, to påfølgende dager, med flere kjøttsår på tærne, ikke "straka vegen", men zikk-zakk - bare for å få logga flest mulig cacher langs denne strekningen? Det har jeg gjort! Ruta jeg gikk var 25 km inkl. avstikkere til cachene. Smertene i føttene var jævli, men jeg brydde meg ikke. Dagen etter kunne jeg ikke ha sandaler på meg engang. Det var sår overalt. Men det spilte ingen rolle, jeg var veldig glad og fornøyd!

Sosialt ble det også vanskelig. Jeg snakket ukritisk og ble nok oppfattet som helt idiotisk med alle planene og uttalelsene mine. Mange trakk seg unna, andre "ga meg inn" så det sang etter og jeg ble logisk nok utsatt for mye "dritprat". Jeg har vært utsatt for massiv kritikk, blitt regelrett kjefta på og kalt de mest ufine ting. Dette resulterte i at jeg ofte trakk meg unna andre mennesker i maniske perioder også.

"Årsaker:
Manisk - depressiv lidelse beror i stor grad på biologiske faktorer. Medikamentell behandling vil derfor være en sentral del av behandlingen. Samtidig vet vi at psykososiale forhold som livsbelastninger og grad av sosial støtte har stor betydning for forløp."

Jeg har på en måte vært klar over diagnosen i mange år, langt inne i hodet har det surret innimellom. Men tabuet med å oppsøke lege og psykolog var uoverkommelig stort. Så det "skura og gikk" i 20-25 år. I dag er jeg vanvittig glad for at det gikk som det gikk, at jeg falt helt sammen og fikk hjelp både fra psykolog og omgivelsene mine. Psykologen kom tidlig med diagnosen og jeg ble medisinert, først med en medisin som gjorde meg veldig fysisk syk, men så med en medisin som har snudd livet mitt totalt.

Det at jeg i dag sitter med viten om at jeg er manisk - depressiv, bruker jeg ikke som noen unnskyldning for oppførselen min, men den forklarer mye, både for meg selv og de som er rundt meg.

Jeg forstår at folk har trukket seg unna meg både i mine maniske- og mine depressive perioder. Jeg forstår at folk har snakka om meg og reagert på oppførselen min og uttalelsene mine. Jeg forstår.

Men noen få har vært glade i meg likevel og forstått - kanskje har de forstått mer enn meg? Noen har vært veldig støttende og vært helt uvurderlige opp gjennom årene.

Det er flere årsaker til at jeg, i dag, velger å fortelle dette offentlig. En ting er at jeg på mange måter skal starte på nytt, alene, med en fortid som er ganske annerledes enn nåtiden. En annen viktig ting for meg er at jeg ønsker å komme med mitt bidrag til større åpenhet og forståelse for denne diagnosen. Det er nok mange flere manisk - depressive ute i samfunnet, som med enkel medisinering og psykologhjelp, kunne fått ett helt annet liv.

I dag er livet mitt ganske annerledes enn det var for 3 år siden. Jeg er roligere, mer gjennomtenkt og kan planlegge med et snev av konsekvensanalyse. Ennå har jeg maniske, eller i allefall veldig effektive perioder - og jeg har nedturer. Men periodene er ikke like intense og varige som før.


Jeg har dager hvor jeg faller utfor og ser helsvart på meg selv, livet og fremtiden. Jeg tenker mye på hva jeg har gjort og sagt før, hva folk har tenkt og ment om meg - ergo bare ser mørkt på livet. 

Jeg ha dager da alt blir gjort unna i et forrykende tempo og en masse planer blir lagt. Da tenker jeg ofte at folk bare får synes hva de synes, si det de vil og behandle meg som de vil - jeg gir blaffen! Jeg har hatt "hovedopprydding" blant mine venner og bare noen få står igjen, de som aldri skygget unna. Alle de andre har jeg ikke bruk for.

 Men nå har jeg også et liv som alle andre, med helt vanlige dager i ett helt vanlig liv. Jeg vil alltid være meg, med min personlighet og min fortid, men jeg vet at jeg innerst inne aldri mener noe vondt med noe av det jeg sier eller gjør.

Takk for oppmerksomheten!

9 kommentarer:

  1. Supertøffe, sterke, flotte snuppa som er så åpen og ærlig! Jeg er veldig glad i deg og utrolig stolt over deg, både for at du forteller dette til hele verden og over hvor langt du har kommet de siste 3 årene.
    Stor og god klem <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Du er gull, Kjersti! <3 Det har jeg sagt mange ganger og det mener jeg av hele mitt hjerte!

      Tusen takk for gode ord!
      Stor klem tilbake

      Slett
  2. Synes du er supertøff som tør å stå frem med dette.. Det er jo en faktisk ganske vanlig diagnose, men det er å en diagnose ingen snakker om! Det viktigste er jo at du klarer å mestre DIN hverdag, enten medikamentelt eller meg egne erfaringer som gjør at hverdagen og livet blir bra..

    Stå på!

    God tirsdag til deg å dine :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk!
      Jeg vet nå ikke helt om jeg føler meg så tøff, men jeg er glad for at jeg skrev det. Responsen har vært enorm. Har svart på mange mailer i dag... veldig mange... alt har vært positivt. :)

      Som du sier; dette er en diagnose ingen snakker om - og det er jo bare tull, for man kan da leve ett helt vanlig liv med den! Og jo flere som forteller og forklarer, jo større kunnskap sprer vi - og dermed blir tabuet mindre. :)

      Klem

      Slett
  3. Tøffe deg :) Takk for eg fekk lesa dette. Alle er ulike, og du har din diagnose, men du er deg. Og heldige er dei som har ein slik ærleg venn som du er. Håper du har fine sommardager og nyte dei :) Ha ein super tysdagskveld, helsing fitjarbu

    SvarSlett
    Svar
    1. Tøff og tøff... ;)

      Takk for gode ord! Ja, nå skal første del av ferien nytes med ei uke i Tyrkia!

      Håper du har en super tirsdagskveld, du også! :)

      Slett
  4. Flott at du forteller om dette, og bidrar til en større åpenhet og forståelse rundt dette! Ønsker deg og dine en riktig god sommer :) Stor klem fra meg! :)

    SvarSlett
  5. Hei!
    Leste innlegget ditt med stor interesse da min mann har fått denne diagnosen for ca et halvt år siden. Kjenner igjen mye av det du beskriver og ser at du tar en medisin som hjelper deg. Kan jeg be om navnet på medisinen ? Han har gått på Lithium men sluttet for en stund siden da han ble "flat" og tiltaksløs. Håper det går bra med deg videre og at du får et så godt liv som mulig!

    Vennlig hilsen Grethe

    SvarSlett
  6. Hei Grethe!
    Bare send meg en mail.
    Mailadressen finner du nederst på siden!

    Jeg HAR ett godt liv! :)
    Men takk for lykkehilsningen.

    Håper det går bra med deg også videre! :)

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil gi meg en kommentar!

Få varsel ved kommentaroppdateringer!