torsdag 25. april 2013

Holde fokus på det positive i livet!

Vi går mot en ny helg. Snøen smelter sakte men sikkert, siden regnet øser ned. Det kommer til å bli vår! :)

Jeg prøver å glede meg over alle de små gledelige tingene i livet. Det blir vår, ergo blir det sommer! Jeg trives i nyhuset. Minstemann er snart konfirmant og skal feires. Jeg har lært meg å bake brød (HURRA!) Etter 3 måneder er omsider kranen i dusjen på badet fikset!!! Det er bare 2 måneder til vi reiser til varmere strøk. Kanskje bare en måned til tursesongen kan starte for fullt. Ja, det er masse små og store ting å glede seg over å se frem til.

Men jeg kan ærlig innrømme at det har vært litt slitsomt de 4 siste månedene. Til tross for at jeg har hatt en positiv innstilling til livet og alt som har skjedd rundt oss - og formidlet dette videre, har det som vanlig vært slik at jeg får alle andre sine problemer i fanget. Det er slitsomt. Og det har vært ekstra slitsomt i denne tiden.

Jeg lytter mer enn gjerne til andres frustrasjoner og problemer. Kommer med oppmuntrende og forståelsesfulle tilbakemeldinger og meninger. Men av og til blir det litt for mye. Jeg føler at jeg er en magnet for alt det negative i andres liv. Hvis det bare hadde vært en eller to som hadde delt sine sorger og problemer med meg, ja, da hadde det nok ikke føltes like intenst. Men jeg kan liksom ikke treffe noen på gata, butikken eller hvor det nå måtte være, uten at de må dele sykdommene og frustrasjonene sine med meg. Det er mulig jeg har vært mer mottagelig og fokusert på dette nå enn jeg var før? Fordi jeg selv har holdt et stort fokus på det positive? Fordi jeg har vært litt tappet for energi? Hvem vet...

Av og til, egentlig ganske ofte, blir jeg stående å tenke; "Hærregud for et jævli liv du har! En tilværelse hvor det ikke finnes noe hyggelig å holde fokus på. Bare sykdom og elendighet. Hvordan klarer du å komme gjennom dagene?" Men selvsagt sier jeg ikke det. Det sier man bare ikke.

Med mine nærmeste, familie og venner, deles det selvsagt både sorger og gleder. Frustrasjoner luftes, både fra min side og deres side. En ærlig samtale om alle livets opplevelser. Det er en fin ting, en tillitserklæring som jeg setter stor pris på. Både det at de viser meg tillit ved å fortelle - og at de er villige til å lytte. Det er ikke dette som blir slitsomt.

Det er alle de fremmede som må dele alt med meg, de som egentlig bare er bekjente. Er det fordi jeg er sykepleier at det er så viktig å dele hele sin sykdomshistorie med meg? Ikke vet jeg. Men jeg tar på meg sykepleierollen, jeg lytter og forstår, jeg synes det er trist at det er sånn. Jeg håper at bare litt forståelse vil hjelpe den som forteller litt, at det å få ut noen frustrasjoner vil gjøre dagen litt bedre. Men etterpå er jeg tappet for energi.

Jeg omgir meg med virkelig sykdom og elendighet på jobb. Men der er jeg sykepleier. Der kan jeg hjelpe og gjøre noe for den andre. Det er påfyll for sjelen. I privatlivet møter jeg filleting i forhold til på jobb. Rett og slett filleting. Folk syter og klager over alt mulig, men det er ikke sammenlignbart med mye av det jeg møter på jobb. Hadde folk bare ant, så hadde de tidd stille og forhåpentligvis tenkt; "Jeg har det ikke så verst likevel!"

Jeg håper alle får en helg med mange småting å glede seg over!

Selv skal jeg på arbeide - og forhåpentligvis bety noe for noen som har det vanskelig - få litt påfyll!!!

Go'hælg!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Tusen takk for at du vil gi meg en kommentar!

Få varsel ved kommentaroppdateringer!