torsdag 5. april 2012

Livet mitt som det var v.s. livet mitt i dag!

Gjennom bloggen har jeg en slags (ikke helt åpen) dagbok. Hva skjedde og når? Av og til klikker jeg meg tilbake. April 2010, hva gjorde jeg da? Når var det jeg var på tur på Raudfjellet i 2010? Enn i 2011? Dere som har fulgt bloggen min fra begynnelsen vet at jeg har gått fra å befinne meg i det totale mørket til å være tilbake i solen. Det har vist seg mulig.

6. januar 2011 skrev jeg innlegget; "Hei, jeg heter Siv Anita og jeg har det ikke bra!". Åpent og ærlig om livet mitt som det var da. For dere som ikke kjenner bakgrunnshistorien; i april 2010 ble jeg sykemeldt. Utbrendt, deprimert, sliten og oppgitt. Alt var blitt tungt og jeg gled inn i et totalt mørke. Jeg hadde ingen energi og livet føltes bare meningsløst. Før dette var jeg en aktiv og positiv person. Jeg så ingenting som umulig, alle umuligheter var bare en utfordring som ventet på å bli løst.

I august 2010 kom jeg omsider til psykolog. Og gjennom det neste halvåret fikk jeg hjelp til å sortere tanker og liv. Jeg fikk ny innsikt i meg selv og mitt liv. Mine reaksjoner og hvorfor livet gikk i de bølgedalene det gjorde. I stedet for å bare stemple på meg diagnosen "ME" og ikke gi meg mere hjelp, eller "Deprimert" og gi meg antidepresiva eller beroligende, fikk jeg hjelp til å lære meg å håndtere livet på en annen måte enn tidligere. Jeg fikk en "behandlingsbar" diagnose - som gjorde meg langvarig frisk. Jeg turte si "Ja!" til psykolog, selv om samfunnet ser på dette som en veldig negativ greie.... Psykologen hadde ikke noe "tryllepulver" som hjalp øyeblikkelig. Der ble jeg møtt med spørsmål som jeg måtte finne ut av selv. Jeg måtte løse koden "Siv Anita" selv, men med hjelp.

I april 2011 skrev jeg innlegget; "Min vandring fra totalt mørke til lys i tunellen." Nok en ærlig beskrivelse av det som var og det som hadde vært. Livet i stor endring. 11 måneder var jeg sykemeldt, det var helt nødvendig.

I dag sitter jeg her med en enorm innsikt i eget liv og egne tanker. Året jeg var sykemeldt har lært meg utrolig mye om meg selv, om andre i samme situasjon, om hvorfor vi gjør de valg vi gjør og ikke minst hvorfor man reagerer som man gjør.

Heldigvis slapp jeg å gå tilbake til en arbeidsplass som jeg vantrivdes på. Å begynne i ny jobb på et sted jeg viste at jeg trivdes (hadde jobbet der før) og ikke minst sammen med smilende, dyktige og trivelige kollegaer var noe jeg de siste månedene som sykemeldt, gledet meg mye til.


Jeg har storkost meg som nattsykepleier det siste året. Jeg kunne ikke hatt en bedre arbeidsplass og bedre partner på natt. (For de uinvidde; vi er en sykepleier og en hjelpepleier i avdelingen om natten.) Fra å komme på jobb i siste øyeblikk og dra så snart som mulig, kommer jeg nå så tidlig som mulig og drar i siste øyeblikk.... Jeg er så glad i jobben min at det kan ikke beskrives. Tusen takk, hjelpepleieren min!!! ;)

Jeg kan oppsummere mye av livet som går, gjennom bloggen. Til og med i alt det vanskelige som har vært, har vist seg å være positivt til slutt - når jeg ser tilbake! To år er gått siden "den gang da" og livet går selvsagt opp og ned nå også, men i sum er livet nesten en dans på tulipaner!

Til dere som har det vanskelig i dag; husk (og lær av min historie); 
DET BLIR BEDRE!

Til ALLE sammen; 
LEV LIVET SOM OM DET ER EN DANS PÅ TULIPANER, 
DA BLIR DET EN DANS PÅ TULIPANER!
(selv om det innimellom ser håpløst ut...)

God Påske!
:)

9 kommentarer:

  1. Det var tungt og vondt å følge bloggen din når du hadde det som verst. Jeg følte at jeg ville gjøre så mye for deg, så mye mer enn en virtuell klem og en oppmuntrende sms.
    Derfor er det med stor glede jeg nå for tiden leser bloggen din, og det skinner gjennom at du nå har det som folk flest. Berg- og dalbaner finnes det i alles liv, men så lenge mer enn gjennomsnittet av dager havner på plussiden, så har man det ganske bra.
    Store klemmer til vennen min, som har vært så tøff og så åpen gjennom en vanskelig periode, men som nå skinner som sola :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Alle de virituelle klemmene og hver eneste sms ble satt veldig stor pris på. Selv om ting var som de var, måtte jeg selv gjøre noe med det.

      Jeg har stor tro på å være åpen... selv om det bare er "smuler" som kommer ned på tastaturet og ut på bloggen... Som du vet... ;)

      Du var en stor støtte... og jeg er så vanvittig takknemmelig for at du dukket opp med geocachinga og alle de virituelle klemmene dine!!! :)

      Slett
    2. Jupp, jeg vet om "smuler" og sånt ;)
      Godt å kunne ha vært til hjelp, selv om jeg så gjerne skulle gjort mer!

      Slett
  2. Så utrolig bra at du har kommet deg "opp" igjen! Anser du deg som helt frisk igjen nå eller tenker du at du har en sårbarhet som må tas hensyn til i hverdagslivet ditt?

    SvarSlett
    Svar
    1. Sårbarhet? Jeg vet ikke helt om jeg forstår... Ja, jeg anser meg å være så frisk som en nordlenning kan bli! ;)

      Jeg tar ingen spesielle hensyn i dagliglivet... Jeg har bare tatt noen grep;

      Jeg sier NEI til til jeg ikke vil. Vil jeg ikke på besøk, så sier jeg det. Vil jeg ikke stille opp på et arrangement, så sier jeg det. Uten å få dårlig samvittighet.

      Gidder ikke snakke med folk som irriterer meg eller som jeg synes er ufordragelige; de er luft for meg - og jeg orker ikke spille skuespill for dem.

      Ergo bruker jeg min energi på det som for meg skaper mer energi og ting jeg liker å holde på med; familie, turer, jobben, reiser, ekte venner... ja, du skjønner sikkert "tegninga"!

      Slett
    2. Med sårbarhet mente jeg om du regner deg som disponert for energisvikt, slik at du tar hensyn til det og passer på at du ikke overanstrenger deg. Altså at energisvikten ligger på hvil og holdes i sjakk så lenge du tar dine forhåndsregler. Tror du har svart på det allerede.

      Å bruke energi på det som gir energi er en fin livsveileder, jeg forsøker å bruke den selv.

      Slett
    3. Nei, jeg regner meg ikke som disponert for energisvikt... Jeg blir jo sliten, som alle andre, men jeg lar ikke noe eller noen spise opp energien min. Da trekker jeg meg unna situasjonen og glemmer den (eller de)!!! Det er vel det som er lurt for oss alle å gjøre!?!?!?!

      Det er viktig å bruke energien på ting som skaper mer energi! Helt klart!

      Håper du får en super-energisk påske! :)

      Slett
  3. Så bra du er på beina og ser lyst på livet igjen. Utrolig modig å dele både oppturer og nedturer på bloggen din, jeg er helt sikker på at du har hjulpet noen andre med å forstå at man ikke er alene om å ha det tøft i livet innimellom. Og fra bånn er det kun en vei.. oppover!! Lykke til videre og kos deg max i påsken! Håper det snart blir slutt på snø og at dere i nord snart får fine varme dager dere også! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Som jeg har sagt mange ganger; jeg tror det er viktig å dele. Jeg er ikke redd for å fortelle min historie. Det er veldig mange som har det mye værre. Mange tørr ikke gå til psykolog fordi det gjør at samfunnet ser ned på deg. (Forstå det den som vil!?!?!) Mange får bare diagnosen ME, og blir liggende på sofaen eller i senga. Har du ME får du ingen hjelp i helse-Norge. Selv om mange har denne diagnosen på "ekte", tror jeg også den er blitt en "hvilepute" for mange leger som ikke vil bruke mer tid på en pasient. Mange leger stempler bare folk som deprimerte og skriver ut beroligende medikamenter - det løser ting på kort sikt, men på lang sikt?!?!

      Ja, fra bunnen er det bare en vei... opp!!! Og får man ryddet og sortert litt slik at ikke klattringen blir så vanskelig og kronglete, da kan man kanskje tørre å komme litt høyere?!?!

      Jeg krysser også fingrene for at snøen blir borte, i allefall til i JUNI!!!

      Håper du også får en SUPER påske!!!

      Slett

Tusen takk for at du vil gi meg en kommentar!

Få varsel ved kommentaroppdateringer!