søndag 25. mars 2012

Hjemmeværende mamma vs. 2-timers mamma!

Først vil jeg "hylle" hjemmeværende mødre. De får alt for lite respekt. Innlegget er sterkt inspirert av dette innlegget, skrevet av Linda i bloggen "Absolutt hjemme". 

Til tross for at jeg er sykepleier og jobber 60% natt anser jeg meg selv som å være hjemmeværende mamma. Jeg jobber 7 netter i løpet av 3 uker, sover mens småfolket er på skolen, noe som medfører at jeg har resten av tiden til rådighet. Jeg er alltid tilgjengelig for dem. 
Jeg har stor respekt for 100% hjemmeværende mødre.
Siden jeg alltid har vært hjemme på denne måten kjenner jeg småfolket mitt godt (tror og håper jeg da). Jeg snapper rimelig fort opp om de har det vanskelig og kan snakke med dem om alt mellom himmel og jord. Jeg er ikke redd for å ta opp "vanskelige" tema - og prøver å være realistisk i forhold til hva ungdom anno 2012 gjør - til tross for at ikke alt er helt akseptabelt. 

Jeg er hjemme når de kommer inn døra etter endt skoledag, stappfulle av ting å fortelle. Jeg lytter, til en etter en, roser, trøster og forklarer. Jeg er så glad for å være tilstede disse "fortelle-minuttene". Av erfaring vet jeg at hvis jeg ikke er hjemme når de kommer inn døra, da nytter det ikke å spørre hvordan dagen har vært et par timer senere. Da har de fint lite å fortelle.

Hjemmet vårt er fullt av tenåringer som virker trygge og reflekterte, selv om de innimellom har hårreisende meninger og kommentarer, slik som ungdommer flest. Vi har få konflikter og det er veldig godt. Jeg tror en stor medvirkende årsak til dette er nettopp det at jeg er tilstede for dem!

Jeg gjør det meste av husarbeidet, siden jeg er hjemme på formiddagene. På denne måten har vi ettermiddagene til rådighet til å gjøre hva vi vil, både sammen og hver for oss. Nei, jeg er ikke nevneverdig glad i husarbeide - suttrer mye over å måtte gjøre det - men jeg er alt for glad i å ha det veldig ryddig, ergo blir det gjort med stor iver!

Vi er langt fra perfekte i dette hjemmet heller, men jeg prøver å være 100% tilgjengelig for ungdommen og gi dem en trygg base. I tillegg til å ha et ryddig hjem!

Nå til det som vil provosere mange: 

Jeg vil gå til "angrep" på 2 timers mødre!

I dagens samfunn finnes det veldig mange mødre som jeg med en blanding av irritasjon og forundring kaller; "2 timers mødre".

2 timers mødre er de som står opp kl. 6, leverer barna i barnehage eller SFO kl. 07 - og som etterhvert som ungene blir gamle nok; gir dem ansvar for å komme seg til å fra skolen på egen hånd. "Nøkkel-rundt-halsen-barn". De henter barna i barnehagen kl. 16 - 17. Stresser hjem for å lage middag. Spiser den før ungene skal se barne-tv eller litt annen tv og etterhvert som de blir eldre; tilbringe et par timer forran dataen. Kl. 19 - 20 er det kveldsstell og leggetid for de små.

2 timer om ettermiddagen har disse mødrene med barna. Og da er ikke hverken voksne eller barns fritidsaktiviteter tatt i betraktning.

Etter hvert som det blir helg er mor sliten. Hun har også lyst til å få dekket egne behov; kafé eller besøk med en venninne, en skogs- eller fjelltur (her kan selvsagt barna være med) eller kanskje en resturantmiddag med mannen for å pleie forholdet. Barna har barnevakt, er hjemme med far eller kanskje på overnatting hos bestemor...

Er det nok å være mamma 2 timer daglig? Jeg kan ikke fatte å begripe at noen har (god) samvittighet til dette valget.

Vi gjør alle våre valg som mamma. Mange forhold spiller inn i disse valgene. Karriere, økonomi, pendling, boligbehov og kanskje hvordan man selv vokste opp? Jeg vet også at mange mødre ikke har noe valg, hverken den ene eller den andre veien. Noen må være hjemmeværende og noen må være 2-timers mamma.... Selvsagt skal alle mødres valg respekteres, selv om jeg ikke nødvendigvis forstår dem, men;
- jeg kjenner jeg har aller størst respekt og forståelse for den hjemmeværende mamma!



Jeg må til slutt presisere at dette innlegget er skrevet omkring mødre, ikke fedre, 
fordi jeg selv er mamma, ikke pappa!!!

Har du en mening i denne sakens anledning?

24 kommentarer:

  1. Siden jeg ikke er mamma selv, bør/kan jeg kanskje ikke uttale meg. Men jeg ser med egne øyne hvordan fler av mine venninner sliter for å få tiden til å strekke til. De vil veldig gjerne være der mest mulig for barna sine, men for å i det hele tatt kunne sette mat på bordet og sørge for at barna har klær på kroppen, må de jobbe full tid. Nei, de har muligens ikke god samvittighet, men det er nødvendigvis sånn det må bli.

    SvarSlett
    Svar
    1. Klart alle kan uttale seg!
      Økonomi er nok en vesentlig del av de valgene som blir gjort. Men kanskje de økonomiske kravene kan senkes litt for å få bedre tid? Jeg vet at for mange er det ikke mulig å senke kravene mer enn de allerede er senket. Dette er en vanskelig balansegang....

      Slett
  2. Jeg er heller ikke mor selv, men som Kjersti ser jeg jo mange rundt meg.. Dette blir bare antakelser, men på meg virker det OFTE som at de ikke på alvor har tenkt skikkelig igjennom om det finnes andre måter å organisere seg på. De gjør som "de andre" og det de kanskje tror blir forventet av dem. Og går rundt passe misfornøyd med det meste, virker det som.

    SvarSlett
    Svar
    1. Igjen; alle har rett til å uttale seg!
      Snodig det der; gjøre det alle andre forventer at du skal gjøre som mamma.... Hvor blir det av å gjøre det beste for sin egen samvittighet? Da ville man kanskje være litt mindre missfornøyd med livet som mamma?
      Ikke så enkelt...

      Slett
  3. Det er vel ikke så mange som er totimers-mammaer, vil jeg tro. Selv er jeg sånn passelig til stede. Barna, som nå ikke er så små lenger, får rom for privatliv, samtidig som de kan være med oss voksne i rikelig monn på ettermiddag og kveld og i helgene.

    Jeg er vel så A4 som det går an å bli, i alle fall blir jeg ikke provosert på egne vegne av innlegget ditt. Det jeg reagerer på, er at et vanlig hjem ikke skal kunne være godt nok, når vi vet det er så mange barn som sliter i hjem som ikke fungerer. Hjem med foreldre i full jobb er nødt til å være godt nok, det er i alle fall det beste majoriteten får til i det lange løp.

    Om foreldre bruker tid på selvrealisering, festing og sosialt liv, kan ikke jeg se har noe å gjøre med om de er i jobb eller hjemmeværende. De fleste mødre jeg kjenner, bør bruke mer tid på seg selv - ikke mindre.

    Flott at du har funnet en jobb som passer for deg. For mange vil din arbeidstid ikke fungere, og stillingsprosenten vil ofte være for lav til det vi trenger av inntekt i vårt moderne samfunn.

    Tenker jeg...

    SvarSlett
    Svar
    1. Veldig mange ville nok ikke taklet min arbeidstid. Å jobbe på natten er blytungt, men jeg er så kolosalt glad i fritiden min, så da er nattarbeid en god løsning.

      At det ikke finnes så mange "2-timers mammaer" tror jeg ikke på. I dagens Norge er det stort press på kvinner for å ha både karriere og familie. Å få den kabalen til å gå opp er ikke enkelt.

      Det er også sannt at det norske samfunnet er bygget opp omkring 2 inntekter, med mindre den ene tjener veldig godt. Da blir det 2 voksne i fulltidsjobb og mindre tid til barna. Selvsagt får de fleste det til å fungere. Men fungerer det godt nok? Har mamma god samvittighet - og føler barna seg tilstrekkelig sett og ivaretatt? Igjen kommer valgene vi gjør på banen; kan vi senke kravene?

      Stillingsprosent og lønn avhenger også i stor grad av hvilken jobb og lønn man har for denne jobben. F.eks.; 60% i dagligvarebutikk gir nok ikke samme lønnen som 60% som nattsykepleier. Da kommer de valgene vi gjør med tanke på utdanning i forkant inn i bildet.

      Å gjøre gode valg for sin egen del i utgangspunktet gir større mulighet til å gjøre gode valg for sin familie og barn senere...

      ... er mine tanker...

      Slett
  4. Selv er jeg hjemme med min datter 100% alene. Det skal jeg være til neste høst da jeg ikke vil ha henne inn i barnehagen denne høsten. For å ha penger i kassen har jeg begynt å selge Avera produkter. Dette er noe jeg tar meg tid til på kvelds tid (bestillinger, reklamering osv) når jentungen sover. Jeg ofrer heller litt søvn enn noen timer mindre med henne.
    Mange av mine venninner maser om at jeg må bli med ut å feste i helgene. Riktig nok er jeg ung mor, men jeg kvier med for å la andre passe henne bare for at jeg skal få rast i fra meg. Jeg har tatt mitt valg å om å bli mor, og da legger jeg luksus behov på hylla.
    Hver torsdag passer farmoren henne, rett å slett for at også de skal bli kjent. Den tiden bruker jeg til å gjøre husarbeid og andre ting jeg ellers hadde gjort på kveldstid når gullet er i seng.
    Den dagen jeg får meg en "skikkelig" jobb skal det være en jobb som holder barnehage/skole tidene. Jeg skal hente jenta mi selv, så overtid er uaktuellt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det virker som om du har tenkt nøye gjennom dette og gjort et godt valg for deg selv da du bestemte deg for å bli mor.

      Samtidig er det viktig å tenke litt over hva "luksus-behov" betyr, for jeg tror en mamma også trenger litt luksus for å være god mamma. Litt tid til å gjøre egne ting - litt egenpleie.

      Jeg tror ikke barn tar skade av å bli hentet i barnehagen/skolen/på en fritidsaktivitet av pappa, farmor eller mormor en gang i blant. Det kan faktisk være litt "stas". Noe ekstra å glede seg over og fortelle mamma om!

      Flott at du har funnet en "hjemmeværende" løsning for å kunne tjene litt penger for å få ekstra tid hjemme med barnet ditt.

      Det er så utrolig godt å høre at flere velger bort den "gode" økonomien for å heller få god tid sammen med barna!!!

      Lykke til videre!

      Slett
  5. Hei, og takk for link:)
    Jeg tenker for meg selv at jeg jeg kanskje hadde blitt veldig stresset og sliten av å ha en fulltidsjobb OG vært mamma. Jeg kunne kanskje hatt en deltidsjobb, men nå har jo jeg fått barn sånn med jevne mellomrom så det har aldri vært aktuelt egentlig.
    Jeg trives med å være hjemmearbeidende og synes det er veldig koselig og givende.
    Jeg tror kanskje at mange ikke tenker at det faktisk er mulig å være hjemme lenger enn permisjonen, for "alle" går jo ut i jobb. Jeg synes det er bra at flere får øynene opp for at de kan velge å være hjemme lenger hvis de vil det. Om ikke min mamma hadde vært hjemme, hadde kanskje jeg også trodd at jeg måtte ut i jobb. Men jeg har sett at det går an selv med små midler og det er den varianten vi selv har valgt også:)

    Jeg ønsker å få med meg så mye jeg kan av barnas liv.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du treffer spikeren på hodet; "hjemmearbeidende". Det er ofte det å være hjemmearbeidende som ikke blir forstått av samfunnet. Ikke blir anerkjent nok. Verdien til en kvinne er liksom ikke den samme når hun "bare" er hjemmearbeidende. Men for å være helt ærlig så er det vel ingen jobb som er viktigere enn å være tilstede og følge barnas liv?

      Barna blir jo så fort store og flyr ut av redet. Jeg kjenner at jeg vil oppdra barna mine selv, ikke la barnehage og skole oppdra dem.

      Min mamma jobbet 100% (og vel så det). I perioder av oppveksten så jeg henne nesten ikke. Hun gjorde et karrierevalg. Jeg tok vel ikke skade av det, men jeg bestemte meg tidlig for at hvis jeg fikk barn, da skulle jeg være tilstede for dem. Da skulle mammarollen prioriteres!

      Jeg tror også at det å klare seg med færre økonomiske midler dreier seg mye om å ikke kjøpe alt mulig fordi man har lyst på, men heller prioritere det man faktisk har bruk for!

      Slett
  6. Flaks for deg at du er sykepleier - og kan jobbe 60 % natt! Barna dine merker jo ikke at du er på jobb, du strekker til på jobben din - ingen trenger deg der når du ikke er til stede, og du har masse fri på dagtid til å gjøre unna husarbeid og du tjener litt penger.

    Jeg jobber også 60 % men har en vanlig dagjobb og bør dermed være til stede 12 dager i måneden mellom 8 og 16. Det er da de andre er der som trenger meg og som jeg trenger for å gjøre jobben min. De trenger meg i realiteten mye oftere, og jeg sliter med å få gjort alle oppgavene mine på disse dagene. Ingen gjør mine oppgaver når jeg er borte, men jeg har valgt å redusere min 100 % stilling til 60 for å få mer tid med barna. Dermed blir det en del kveldsarbeid i stedet, men det får være prisen å betale. Alternativet hadde vært 100 % jobb - dvs hver dag 8-16 pluss reisetid. Jeg hadde aldri hatt samvittighet til å være en totimersmamma, da hadde jeg prøvd å finne en annen jobb eller sluttet å jobbe. Men jeg er altså hjemme med ungene to dager i uka pluss helg, og da er jeg jo hjemme alene med dem kl 6-18 og har ikke masse tid til husarbeid eller til å dekke egne behov. Jeg forsøker for enhver pris å legge trening, møter eller egne aktiviteter til etter leggetid men det er jo ikke alltid resten av verden er tilpasset meg og mine barn. Og etter leggetid har jeg jo det meste husarbeidet samt en del fra jobb å ta igjen....Så det er SVÆRT sjelden at jeg bare prioriterer meg selv og mine behov, verken før eller etter barnas leggetid.

    Jeg gruer meg til å måtte opp i høyere stillingsprosent, men jeg liker jobben min og har ikke lyst å slutte å jobbe. Hver dag har jeg dårlig samvittighet for dette, jeg leser mange blogginnlegg som ditt og føler på hvor feil det er å plassere ungene i barnehage fra de er ett år. Men samtidig er det jo det samfunnet forventer, og jeg føler også hver dag på at de på jobb forventer at jeg snart skal rive meg løs fra hjemmelivet. Jeg tror ikke jeg ville trives som 100 % hjemmeværende, jeg ville blitt mindre tålmodig med barna (for ja, selv om det dukker opp noen slike totimersmammadager så kan jeg likevel få fnatt av 3-åringen i løpet av de to timene). Men jeg har altså havnet i et yrke jeg trives i der det funker dårlig å jobbe deltid. Så dilemmaet er om jeg skal forlate det helt, stå i mot samfunnets forventninger og bli en surmulende hjemmeværende mamma med lite penger eller jobbe litt mer, la andre passe barna og kjenne på samvittigheten hver dag....Ikke lett å være mor! ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Om det er flaks at jeg er sykepleier? Vel, det er et valg jeg har gjort! :) Men jeg føler jeg har vært heldig som har en nattstilling, trives med det og takler det å jobbe om natten. Slett ikke alle er så heldige!

      Jeg tror nok det er mange som ville slitt med å være 100% hjemmeværende. Det er mye sosialt i å være i en jobbsituasjon, man får impulser utenfra. Skal man være 100% hjemme må man nok være flink å finne andre måter å få impulser utenfra.

      Heldigvis er det (så og si) akseptert at en mamma reduserer sin arbeidsprosent mens barna er små, for å få bedre tid sammen med dem. Og heldigvis er det mulig for de fleste å gjøre det. Noen får til å ha hjemmekontor noen dager i uka for å lette på hverdagsutfordringene. Noen arbeidsplasser har muligheten til å tilrettelegge for at en mamma kan jobbe kortere dager (da lavere stillingsprosent) slik at barna ikke trenger for mye tid i barnehage/SFO. Alle må finne sin middelvei, selvsagt, dersom de har mulighet til å kunne gjøre disse valgene.

      Du har rett! Valgene er ikke enkle. Det er mange hensyn å ta. Både ovenfor seg selv, barna, samfunnet, økonomi m.m.

      Jeg har truffet det valget som er rett for meg og koser meg med å være mamma! :)

      Slett
  7. Jeg har et spørsmål til deg; hvor passer far inn i bildet ditt? Er han kun en forsørger og avlaster for mor, eller er han en reel forelder og omsorgsperson?
    Og er ikke en mamma på fulltid en heltidsmamma? Jeg beundrer foreldre som går på jobb og som forsørger barna sine, og tror unger har godt av å se at foreldrene også har oppgaver utenfor hjemmet.
    Enhver får ordne livet med barn som best de kan. Synes debatter om familieliv er spennende, men liker ikke ovenfra og ned-holdningen din. Hjemmemammaer er ikke nødvendigvis bedre foreldre.

    Hedvig (får ikke logget meg inn på Google-kontoen min, beklager det.)

    SvarSlett
    Svar
    1. Svaret på spørsmålet ditt, hvilket var et spørsmål jeg valgte å ikke sette fokus på i blogginnlegget, siden jeg skrev med fokus på MAMMA, blir langt og et eget blogginnlegg. Mitt innlegg omhandlet mamma og hennes rolle i barnas liv og tok ikke hensyn til pappa i det hele tatt.

      For en hjemmeværende mamma sier det seg selv at pappa blir den som forsørger. Han vil vel da være pappa (og omsorgsperson) på lik linje med en mamma som jobber 100%, vil jeg tro!

      Om en mamma på fulltid er en heltidsmamma? Jeg vet ikke helt om jeg skjønner hva du mener. Fulltidsmamma og heltidsmamma er vel det samme?

      Det er helt sikkert fint for barna å se at foreldrene har oppgaver utenfor hjemmet. En hjemmeværende mamma kan også ha det, i f.eks. sine fritidsinteresser. Hjemmeværende mammaer forsørger jo også sine barn, det blir bare organisert på en annen måte enn dem som går på jobb full tid.

      Selvsagt er ikke alle hjemmeværende mammaer nødvendigvis bedre foreldre. Men jeg ser bare absolutt ingen "2 timers mammaer" som er det. Og OBS! før jeg blir parkert på den. Mange mammaer jobber 7,5 timers dag og har hele ettermiddagen sammen med barna. Prioriterer barna etter endt arbeidsdag. Noen jobber deltid, for å ha mer tid med barna. Jeg satte "2 timers mamma" opp mot "hjemmeværende mamma" for å illustrere hvor ekstremt lite tid en "2 timers mamma" har til sine barn i forhold til hva en hjemmeværende mamma har. Hvem har tid til, og blir kjent med, sine barn?

      Selvsagt får enhver ordne livet med barn som best de kan! Og det er meget mulig jeg har en "ovenfra og ned holdning", men jeg har gjort mitt valg i forhold til det å ha barn og kan ikke la vær å forundre meg over de som velger å få barn uten å i det hele tatt ha tid til dem...

      Uansett tror jeg debatten er viktig. OG jeg tror det er viktig å sette fokus på at dette med å se rart på en hjemmeværende mamma og hylle en 2-timers mamma!

      Slett
  8. Flott innlegg. Du treffer spikern på hodet her, for min del. Jeg synes det er bra at noen tør å ta opp dette.
    Selv har jeg valgt å være hjemme med mine to barn mens de er små. Har hatt 10 år med full karriere i utfordrende stillinger, reist og levd livet. Nå derimot føles det helt riktig å hoppe av den karusellen og bare være mamma.
    Jeg føler at mange rundt meg sier at jeg er så heldig som kan være mere hjemme. Det virker som om flere i min omgangskrets ønsker det samme, men likevel bare følger de strømmen og kjører barna inn i barnehage fra ett års alder. (Må legge til at de fleste har god økonomi, tjener godt og bor i store, dyre hus).
    Jeg føler at jeg blir sett litt rart på noen ganger. Men jeg synes av og til det er vanskelig å diskutere for jeg er var på å kritisere andres valg. Mammarollen er jo så viktig for oss alle. Hver og en må bestemme hva som passer best for dem, men når det gjelder barna våre så kjenner jeg i hvertfall sterkt på at her er det viktig å være BEVISST sine valg. Derfor er slike blogginnlegg så bra!
    /Maria

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er nettopp det, at de som velger å være hjemme, blir sett litt rart på. Vil du ikke ha en karriere? Blir du ikke lei av å gå hjemme?

      Det er på en måte ingen som spør en karrierekvinne; Vil du ikke være til stede for barna dine? Blir du ikke lei av å jobbe så mye og ha så lite tid til dem?

      I samfunnet er det helt greit å være karrierekvinne (mamma), men å være kun mamma, det er helt feil. Debatten er viktig. Teamet er på mange måter blitt tabubelagt i likestillingsprosessen....

      Det er helt klart at hver og en må gjøre det som er riktig for dem. Jeg føler bare at når man har valgt å få barn, så må man velge å være til stede for dem mer enn 2 timer om dagen....

      Slett
    2. HELT enig. Kanskje jeg skal manne meg opp framover og være tøff nok til å tørre å stille disse spørsmålene, jeg og:)
      Til syvende og sist er det hvordan barna har det som vi må tenke på!
      /Maria

      Slett
  9. Jeg vil gjerne kommentere dette fra en annen vinkel: som voksen datter av en mor som var hjemmeværende til jeg var 12. Min egen barndom har fått meg til å tenke nettopp at jeg selv vil være i (full) jobb mens barna mine vokser opp.

    Mens mine jevnaldrende tidlig lærte seg sosiale regler i barnehagen, startet jeg sent og falt ofte utenfor.

    Mamma hadde full kontroll på alt i hjemmet, noe som førte til at jeg ofte savnet mer kontakt med pappa.

    Mamma var alltid til stede, og jeg savnet alenetid og hemmeligheter.

    Sist, men ikke minst ble mamma en mye mer «hel» og lykkelig person da hun fikk jobb. Jeg ble kjent med den personen hun var ut over å være mamma, og det nøt hele familien godt av.

    Ikke alle fulltidsarbeidende er totimersforeldre, tvert i mot opplever jeg -- som jobber med barn til daglig -- at det er svært sjelden.

    SvarSlett
    Svar
    1. Din kommentar viser jo at det ikke er noe enkel løsning som passer for alle. Jeg tror mye på at fornøyde mammaer gir fornøyde barn. Det er ikke alle som trives med så mye hjemmetid. Min mamma var nok motsatt av din. Hun blomstret som hjemmeværende, og var ikke fult så motivert for karrierelivet.
      Vi er jo forskjellige alle mann. Men selv kjenner jeg i hvertfall på at det er bedre at barn får for mye tid enn for lite oppmerksomhet av sine foreldre...
      Tea

      Slett
    2. Jeg er helt enig; det er slett ikke alle mødre som passer til å gå hjemme, men samtidig er det slett ikke alle mammaer som passer til å jobbe fulltid heller.

      De som jobber fulltid, prioriterer overtid og reisevirksomhet forran barna, det er 2-timers mødrene som jeg går til "angrep" på...

      Jeg tror også at barn har bedre av for mye enn for lite oppmerksomhet. Positiv oppmerksomhet....

      Slett
  10. som i alle yrker er det noen som passer bedre som mamma'er og. Det er heller ikke så poppis å snakke om...

    SvarSlett
    Svar
    1. DER har du absolutt et stort poeng!
      - det tenkte jeg faktisk ikke på i utgangspunktet...
      Takk for innspillet!

      Slett
  11. sosiale regler i barnehage - Jeg vil svare på dette. Poenget er nemlig også at barn er på heltid i barnehage eller SFO eller alene hjemme når mor jobber påheltid. Jeg er vokset opp i en tid da det ikke fantes barnehager eller SFO. Rundom i landsbyen fantes det en hel fantasiverden av alt vi barna fant på på egen hånd. Vi fikk ingen tilbud. Ingen passet på oss bare våre mødre som var alltid opptatt med andre ting. Denne friheten for å kunne velge, oppfinne, skape egne sosiale regler blant barn og unge i bygda har forssvunnet. De sosiale reglene som læres i barnehage og på SFO/skole skaper en slags likhet som skremmer meg (som er innvandrer) litt. Unge mennesker virker lett å styres her, har skjelden dype egne meninger, kaan lite om filosofi, er ikke kritikkmektig.
    Når barna har en klog og pedagogisk dyktig mamma med tydelige gode meninger og et kjært livssyn,, er det bet beste at barna er sammen med henne so ofte det er mulig.

    SvarSlett
  12. Jeg syns at de mødrene som er (A)klog og pedagogisk dyktig med tydelige gode meninger og et kjært livssyn,, er det beste at barna er sammen med henne so ofte det er mulig, så lenge også har sosial omgang med andre barn fra han er 1,5 år (spørs barn). For de mødrene som ikke er slik (B) kanskje er best er de er på jobb og gir barna sine muligheten å være i en god barnehagen hvor det er folk som jobber der som er akkuråt som mødrene (A).
    Vi må respektere at vi er forsjellige, og barna vil lære ettervert å respektere foreldrene som de er (snakker om normal folk, ikke mishanling, osv).
    Jeg har vært en hjemmevarende mor i 4 år, nå er sønn min i barnehagen og han har det veldig gøy(det er en veldig good barnehage) .
    Jeg jobber nå i barnehagen (nær barnehagen til sønn min) og gir barna der det som jar har gitt til min sønn. Jeg føler at på den måten hjelper disse barna som ikke har foreldrene A. Men uansett at jeg jobber 7,5 er hele familien sammen hele ettermidaggen. (Sønn min sover fra kl. 9 og står opp kl. 7, det er nok timer for han å sove og vi har mere tid å være sammen, etterpå er jeg med mann min 1 time eller to). Så jeg er med min sønn med frokost i tidlegg 6 dager i uken og etter jobb har vi flere timer å være sammen)
    Foreldrene som ikke er (A) elsker sine barna like mye som de andre, og uansett at barna blir glad i de som jobber i barnehagen, elsker barna foreldrene sinne overalt i verden, fordi de er det, foreldrene sine.
    Så, TAKK til de mødrene som ikke passer hjemme fordi de gjør en kjempe jobb i jobbene sine, TAKK til de som jobber i barnehagen å gjør en kjempe jobb der og TAKK til de mødrene som er hjemme å er kjempe good pedagogiske med barna sine og gir dem mye kjærlighet og en pedagogiske oppdragelse som skal hjelpe dem i livet etterpå.
    HUSK AT BARNA GIR TILBAKE DET SOM VI GIR TIL DEM.
    START MED 2 ÅR Å GI DEM REGLER OG GRENSER (PÅ EN PEDAGOGIST MÅTE),IKKE VENT TIL DET ER FOR SENT.
    Alle vi har noe å gi til de andre, noen lærer bort om kjærlighet, andre sosiale ferdigheten, osv.

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil gi meg en kommentar!

Få varsel ved kommentaroppdateringer!