fredag 25. februar 2011

Invitasjoner til konfirmasjonen!

Etter en lang og møysommelig prosess, fant jeg omsider på et design som jeg kunne bruke på invitasjonene til Nikolai sin konfirmasjonen i mai. Siden han ville ha hvite kort, måtte han få det, men jeg måtte legge på litt sort og sølv for å få dem ørlite mer maskuline. Og når alt kom til alt, kunne han fortelle at det egentlig ikke var så nøye... tenåringer!!!  ;)

Jeg handla inn kort, konvolutter, sort papp, hvitt papir, sølvfarget dekorduk-greie, "Konfirmasjon" klistremerker og masse lim. Jeg fikk tatt en del bilder av gutten, og han valgte ut det han likte best (selvsagt ikke det jeg likte best, men det måtte nesten være hans valg...) Men det var veldig bra det bildet han valgte også, ble et fint utrykk for en konfirmasjon.

Det er ikke så enkelt å komponere en tekst for å ha inni invitasjonen. Hva skal det stå? Bare at den er da-og-da, der-og-der, klokka sånn-og-sånn? Nei, jeg synes ikke det. Så jeg valgte å gå for en slik versjon som dette;
"I anledning Nikolai sin konfirmasjon, lørdag 7. mai 2011, ønsker vi å invitere dere: (og så navnet på de inviterte fra denne familien), til feiring av begivenheten (og så hvor det skal være). Ca. kl 15:30 får vi servert gårdens spesialitet som er helgrillet gris. Etterpå blir det kaffe, kaker og sosialt samvær med konfirmanten.


Selve konfirmasjonen foregår i kinoteateret, kl 13:00, der er det veldig få plasser, slik at disse billettene gis til foreldre, søsken og besteforeldre. Vi ønsker dere hjertelig velkommen. (Og så valgte vi at alle "foreldrene" inviterte, steforeldrene også.)"

Jeg synes vi endte med en hyggelig tekst. Det var litt diskusjon omkring hvem som skulle invitere til feiringen. Bare foreldrene, både foreldre og steforeldre eller konfirmanten selv? At bare foreldrene inviterer følte jeg ble litt feil, for småfolket er jo en del av oss alle sammen, en slags utvidet storfamilie. At konfirmanten selv inviterer til feiring av seg selv, det liker jeg ikke. Virker litt som en "ego-tripp". Så dette ble den mest rette løsningen for oss. (I allefall for meg; jeg vet ikke om dette var noe som bare betydde mye for meg... men teksten ble nå stempla godkjent... så da var jeg fornøyd!)

Det er heller ikke enkelt å finne ut hvem man skal invitere, for hvor skal man sette grensen? Hvis alle skal komme; tanter og onkler, søskenbarn, søskenbarn med egne familier, venner og .... Ja, lista kan bli sørgelig lang! Vi landet på besteforeldre, oldeforeldre, tanter og onkler, i tillegg til de søskenbarna som er under konfirmasjonsalder. Da landet vi på 36 gjester, og det blir bra for en konfirmasjon!
 
Sånn som dette ser det ofte ut når jeg sitter og klipper og limer. Jepp! Jeg drar skuffen ut av kommoden - og strør alt rotet utover bordet...  ;)

Nikolai er den første konfirmanten i både min og faren hans sin familie som velger å være Humanetisk konfirmant. Han har selv tatt et standpunkt og gjort sitt valg. Han har reflektert en del over temaet, og funnet ut at det riktige for han ikke er Den Norske Kirke. Derfor har han meldt seg ut derfra og inn i Humanetisk forbund. Hans valg. Jeg synes det er flott at han ikke bare "følger strømmen". At han tar et standpunkt og gjør et valg. Selvsagt er det mange konfirmanter som tar et standpunkt og gjør et valg om kirkelig konfirmasjon også, men mange følger nok bare strømmen. (Avsporing, jeg vet....)
 
Vel, etter mye klipping og liming, tryllet resultatet seg etter hvert frem. Tror gutten ble fornøyd, til tross for at han "ikke brydde seg så veldig"! Her ser dere forsiden, baksiden og inni. Det ble en rolig kombinasjon av hvitt, sort og sølv. Jeg er rimelig fornøyd med dem!

Ang. konfirmasjonen ellers føler jeg overhodet ikke noe stress. Alt jeg trenger å gjøre er å bake et par kaker, finne klær til meg, Harald og småfolket. Og kle på meg og møte opp på konfirmasjonsdagen. ;)  Fabelaktig!!!

Har tenkt en del på en ting; til bryllup er det jo blitt vanlig å opprette en konto for pengegaver. Tenk så flott det hadde vært om dette hadde vært vanlig for konfirmanter også?
"Dersom du ønsker å gi konfirmanten en pengegave er det fint om du setter disse inn på konto nr sånn-og-sånn, så er gaven i trygg forvaring!"
Hva tenker dere om dette? Virker det "frekt"? Jeg tenker med skrekk-og-gru på å skulle ha store pengebeløp liggende en hel helg. Hvordan har andre løst denne utfordringen?

fredag 18. februar 2011

Positive anmerkninger - eller bare negative?!?!

I den fantastiske verden av It's learning, fant jeg noe som forundret meg stort. Inne sammen med karakter og fraværsoversikter finnes det også et sammendrag over orden- og adferds- anmerkninger… Og her ser jeg følgende;

Oversikt over orden og atferds anmerkninger:
Sammendrag:
Positiv: 0 (totalvekting 0), Negativ: 0 (totalvekting 0)

Vel, vel, vel… Jeg har ALDRI, til dags dato, hørt rykter om eller sett en eneste liten smule av en positiv anmerkning noen steder. Blant de negative dukker det jo opp en for å komme for sent til timen, eller glemt ett eller annet, men tenk det; ALDRI noen positive.

Jeg måtte sjekke dette opp med noen andre som hadde ungdommer på ungdomsskolen, og de ble overrasket, for de hadde heller ikke lagt merke til fenomenet ”positive anmerkninger”. Selvsagt var de raskere enn lynet med å sjekke opp sin It's learnig tilgang, men tilbakemeldingen var klar; NIKS, ingen positive anmerkninger.

Da undres jeg stort; finnes det ingen positive anmerkninger å gi noen av ungdommene? Er de virkelig så kolossalt udugelige? Jeg lar meg storstilt imponere av skoleverket, for jeg tror nemlig ikke at ”positive anmerkninger” brukes i det hele tatt.

Og jeg trekker den konklusjonen at ungdommen ikke skal gis positive tilbakemeldinger, for det er huff og fy. Men du syke vi skal slå ned på alt det negative de foretar seg!!!
Ergo lærer ungdommen at om vi gjør noe positivt – så er det ingen som legger merke til det, og noterer seg det. Men gjør jeg noe negativt – så blir jeg lagt merke til, og det blir notert.

Nå tror jeg for det første at enkelte ungdommer bare gir opp, for etter et vist antall anmerkninger nytter det ikke hva du gjør, du blir bare fulgt med på hele tiden – slik at man kan slå ned på hvert eneste lille feilskjær. Og ergo blir skolen NEGATIV.

Men tenk om skolen hadde kompensert noe av det negative med positive anmerkninger, kanskje hadde ungdommen strebet litt ekstra for å få dem – og de som sliter med mange negative anmerkninger hadde fått en mulighet til å rette opp noen av dem?

Til slutt vil jeg ta med noe jeg synes er vesentlig; For veldig mange ungdommer føler en så sterk mangel på oppmerksomhet fra sine omgivelser, at absolutt all oppmerksomhet blir god oppmerksomhet! Og vet dere hva? Jeg synes ikke skolesystemet burde gjøre det, når nettsidene de bruker faktisk har lagt opp til både positive og negative tilbakemeldinger!

Selv om jeg kjenner piggtråene stikke av denne oppdagelsen, håper jeg virkelig at dere får en utrolig positiv fredag!

… og at ungdommene får en helg uten negative anmerkninger, og kanskje til og med blir belønnet med noe så sjeldent som positive anmerkninger – om ikke annet fra foreldrene…;)

Takk for oppmerksomheten!

torsdag 17. februar 2011

Turminne fra 17. februar 2009; Risfjellet!

Første Ranatraskenturen vår i 2009, ble på ski opp Selforslia, over Storhaugen og inn over Risfjellet, til gamlelinken; eller den forlatte "Russiske romstasjonen" - som jeg synes det ligner mest på.

Turen opp Selforslia får helt klart blodpumpa i gang. Det er ekstremt bratt, men heldigvis kjører trakkemaskinen opp til Storhaugen ca en gang i uka og lager skispor, så man slipper vasse i løs-snø. Turen ender på ca 510 moh. og starter vel på drøye 40 moh. Så det er noen høydemeter som skal forseres!!!

Fra Storhaugen og innover mot gamlelinken er det ikke sikkert man finner skispor, men vi var heldige denne dagen; traff på en kar som hadde vært der for et par dager siden, og vi kunne følge hans gamle spor innover! Jeg synes å huske at det var rundt 15 minusgrader, sol og prima skiføre denne dagen. Hvor lang tid jeg brukte opp, det vet jeg ikke, men jeg vet at jeg startet i 12 tia, og var hjemme i fem-tia. Men i løpet av denne tiden hadde jeg både rigget av og på utstyr, hatt et par matpauser - blandt annet i hytteveggen på ei hytte ved Svarttjønna, klippet Ranatrasken klippet og tatt mange fine bilder av den fantastiske utsikten.

En ting er nå å komme seg opp drøye 400 høydemeter på ski, men så man skal ned igjen - og det er en utfordring for seg selv når man slett ikke er født med ski på beina! Men jeg hadde en super tur opp Risfjellet og kom meg hjem igjen før mørket senket seg!

Turen anbefales helt klart andre. Ville kanskje valgt å vente til uti mars måned, på grunn av temperaturen, men på en solrik dag som denne - er ikke 15 minusgrader noe problem!

Plutselig kommer et nytt turtips!

torsdag 10. februar 2011

Frisør oppdatering!

Ja, nå sitter jeg da altså her igjen. Har STOR tro på den nye frisøren og lærlingen. Virker som de vet hva de holder på med. De ble kvitt alt det mørke LILLA. Så på bildet er håret midlertidig orange... Resultat av avfarging og noe slags bleking. Nå har de starta nesten på "skrætch", og helfarger håret med noe mini-greier, men i en lys farge. Så er planen striper etter det. Virker lovende på langt, til tross for gulrotfarga på blidet! Den er i allefall borte nå! Phu! Ny oppdatering følger plutselig! :)

tirsdag 8. februar 2011

Mobbing av barn, foreldrenes ansvar?

Er det mulig, liksom? Har dere lest og satt dere inn i alt som blir skrevet om mobbing for tiden? De siste to, tre dagene er vi blitt "bombet" med historier fra mobbeoffer og mobbere. Hvorfor de blir mobbet, og hvorfor de mobber... Jeg synes atter en gang at debatten er rimelig ensidig!

Antallet mobbere og mobbeoffer øker og øker. Det virker jo som om problemet fullstendig er kommet ut av kontroll! Øker problemet fordi vi lever i et mer åpent samfunn hvor dette blir snakket mer om, eller er det blitt flere mobbere og mobbeoffer enn det var på -60, -70 og -80 tallet?

Jeg husker godt fra skoleårene at enkelte fikk litt "pes" for hjemmeklippet hår, for at alle klærne var arvet eller av aller billigste type, for at foreldrene var blitt arbeidsledige, kjørte en elendig bil, eller andre sånne idiotiske ting som barn ikke kan noe for!

Og så har man alle de som blir mobbet på grunn av vekta si. Enten er du alt for tynn eller så er du alt for tykk. Så er vi over på de som blir mobbet på grunn av klærne; du har ikke siste skrik. Ikke det mest eksklusive og kostbare merket. Det finnes hundrevis av "årsaker" til mobbing... er noen av dem spesielt gode?

Hvem sin feil er det at det er sånn? Hvem er det som lager mat til barna, eller ev. sender dem for å kjøpe middag på McDonalds? Hvem er det som kjøper klær til barna, og eventuelt til stadighet gir etter for press om å kjøpe "idiot-dyre" klær? Hvem er det som bruker tiden sin på å følge ungene til treninger, drar på tur med dem eller bare lar det vær? Hvem er det som bør hjelpe barna å få med seg nødvendig utstyr til skolen, inkl. matpakke og ferdiggjorte lekser? Hvem er det som brude bruke mye tid til å snakke med ungene, og skape tillit slik at de kommer frem med problemene som oppstår i oppveksten? I tillegg til å virkelig sette ned foten og korrigere manglende akseptabel oppførsel? Gi barna lærdom om rett og galt?  Hvem?!?!?

Jeg går ut fra at dere skjønner hvem jeg vil fram til?

FORELDRENE!!!

Og da er jeg over på det store spørsmålet; Hvorfor i svarte får man barn, hvis man ikke har evne, kapasitet, tid eller engasjement nok til å følge dem opp etter baby og barnehagestadiet? For det er ved skolestart den virkelige foreldreutfordringen starter. Det er da det er viktig å ha nok TID!!!

- I en bi-setning her må jeg nevne Facebook-kampanjen; "Bry deg!" som er et opprop mot mobbing... og når jeg ser at foreldre med unger som er mobbere blir en del av denne kampanjen; da blir jeg KVALM!!! Rydd opp i egen gård før du klikker "liker"! Og de uskyldige små som kommer hjem og sier; "Jeg nei, jeg plager ALDRI noen... jeg er bare snill og grei!" Vel, hvis du hører noen andre som sier noe annet om ditt barn bør du kanskje stoppe opp og tenke litt, titte en gang til på poden og virkelig stille ungen "til veggs" - for kanskje er ikke ditt barn så uskyldig som hun/han og du skal ha det til?

Opp gjennom årene har skolene hatt alle slags forebyggende prosjekter mot mobbing, men når de fram? Hjelper disse prosjektene? Hva er mobbing? Forstår ungene det? Forstår de at det ikke bare er slag, spark og lugging? At det er å utelukke noen fra samtalen, skrive ufine ting om andre på internett, til stadighet se stygt på noen, kommentere sminke, påkledning, fotografier og tegninger, ødelegge tingene deres, ja... masse, masse forskjellig. Mobbing er noe som må stoppes i hjemmet! Av foreldrene! Ta for svarte svingende ansvar for din podes oppførsel!

Jeg synes setningen; "Jeg ble selv mobbet, derfor mobber jeg!" er direkte tåpelig. Man skulle tro at dersom en person er kommet ut av mobbesituasjonen, så ville vedkommende ha en unik forståelse og omsorg for andre?!?! Hva i all verden hevner de med å mobbe noen andre? Det blir bare for dumt!

Hva med å følge egne drømmer, ditt eget håp for fremtiden?
- Ja, sånn i stedet for å lage livet surt for andre?

At skolene ikke har myndighet til å utestenge mobberne fra skolen er tragisk. I allefall blir ikke denne muligheten brukt. At mobbere etter to, tre advarsler blir utestengt fra skolen en uke må da være et klart og tydelig signal om at dette ikke er akseptabelt. Og kanskje får foreldrene opp øynene for situasjonen?
- Det blir i allefall helt riv-ruskende galt at den som blir mobbet må tas ut av skolen for å få fred noen dager. "Puste seg oppe", for å gå på en ny runde med terror!!!

Jeg er klar over at mobbing også foregår blandt voksne; både i jobb og fritid. Men jeg har valgt å diskutere barna. For jeg tror at hvis foreldrene tar grep om barnas opptreden, høflighet, omsorg for sine omgivelser og normal folkeskikk - og gir ungene klare rettningslinjer for hva som er akseptabelt eller ikke; da får vi ikke mobbere i grunnskolen - ergo blir det heller ikke naturlig å bli mobber som voksen!

Ta det foreldreansvaret du påtok deg når du bestemte deg for å få barn!!!
Takk for oppmerksomheten!!!

(alle bildene denne gangen er mine)

Hva er Geocaching?

Geocaching er en fritidsaktivitet som innebærer bruk av GPS for å finne skulte skatter i byer, skog og mark. Du kommer til å bli overrasket over hvor ofte du har gått forbi en uten å vite at den var der!

Det første du trenger er altså en håndholdt GPS. Disse finnes i mange varianter og prisklasser, velg en som passer for deg. Jeg valgte en Garmin 550, som har veldig mange nyttige funksjoner – deriblant også en Geocaching funksjon. Det er kjekt når GPS’en hovedsakelig skal brukes til denne aktiviteten.

Så går du inn på Geocaching. Her finner du en startside med en liten filmsnutt som forklarer litt om geocachingen. Det kan tenkes informasjonen her virker litt uoverkommelig i begynnelsen, men du finner snart ut av det.

Et stykke ned på forsiden finner du en link til registreringen. Det koster ingenting å få et ” Basic Membership”.  Med dette medlemskapet får du tilgang til de fleste cachebeskrivelsene og koordinatene til dem. Det finnes også et ”Premium Membership”, det kan du prøve i 3 mnd, for $10, eller $30 for 1 år. Jeg har det siste alternativet, og da har man tilgang til det aller meste Geocachinga har å tilby. Man betaler enkelt, sikkert og greit med kort på nettsia.

Klikk så på ”Hide and Seek a Cache”. Øverst skriver du for eksempel inn stedsnavnet der du bor.  I eksemplet dere ser videre her skrev jeg ”Brønnøysund” i søkefeltet og trykte ”go”. Da åpnes en ny side med alle cachene som finnes i dette området.

Du har nå kommet til en side som viser cachene i listeform. Gjerne også cacher som ligger et stykke utenfor det området du har søkt – men likevel innen rekkevidde. Hvis du nå klikker på ” Search for geocaches with Google Maps”, får du opp et kartbilde hvor cachene dukker på. Zoom ut slik at du får en målestokk på 5 km, da har du god oversikt.

Her ser du området i eksemplet mitt. Det er 12 cacher på kartet. 2 i Torghatten, 2 i Sømna, 6 i Brønnøysund sentrum og 2 litt nord for sentrum. Hvis du nå zoomer inn til en målestokk på 500 meter og velger deg ut en cache, i mitt tilfelle har jeg valgt ut en som ligger litt alene, på en øy – ser det ut til, mellom to broer.


Klikk så på denne grønne matboksen. Da får du opp et skjermbilde som ser slik ut, og du skal klikke videre på navnet til cachen.




Nå får du frem all informasjonen som finnes om den cachen du har valgt deg ut. Du kan lese om hvor stor den er, hvor vanskelig den er å finne og hvor vanskelig terrenget er. Her finner du også GPS koordinatene til denne cachen. Disse legger du inn på GPS’en din og så legger du ut på tur og cachejakt!
Ved hjelp av kartet på GPS’en din går du mot nullpunktet. Og når du står på de korrekte koordinatene, da kan du begynne å se deg om og lete. Men husk; du må ikke bli sett av noen andre når du fisker frem boksen! Dette er superhemmelige greier!!! J Finnes det noen boks med loggbok gjemt her noen steder? Under rota av et tre, under de to steinene der, oppe i grantreet eller kanskje inni det røret som ligger der? Vips så fisker du fram din første cache, og den kan for eksempel se slik ut; 





Som du ser er de veldig varierende i størrelse, de minste heter ”nano” og er på størrelse med en liten ”finger-bøl”. De som er på størrelse med en gammal filmrullboks, heter ”micro”. En liten plastboks eller et glass, betegnes som ”liten”. Matbokser og isbokser betegnes som ”regular”. Og innimellom treffer du på noen virkelig svære, kanskje på 5 liter, de betegnes selvsagt som ”store”.
Du ser også at noen av dem inneholder mange småsaker. Disse kan du bytte med noe du har med deg. Regelen sier at du skal bytte i noe av tilsvarende verdi, eller høyere verdi. Hvis du ikke vil bytte, kan du legge i noe du har med deg, men aldri ta ut noe uten å legge i noe nytt. Man må ikke holde på med byttesaker.

Etter å ha skrevet Geocachenavnet ditt i loggboka, sammen med dagens dato, må du møysommelig legge alt innholdet på plass. Så skal du, uten å bli sett av noen andre, klare å få den på plass igjen.

Vel hjemme igjen må du logge deg på www.geocaching.com med ditt brukernavn og passord. Så må du lete opp cachen du har funnet, og logge den på internettsia. Du skal da klikke på ”Log your visit”.


Når dette skjermbildet kommer opp, klikker du på om du har funnet den eller ikke. Og selvsagt fant du den! Etterpå skriver du noen ord om hva du syntes om cachen, plassering og eventuelt hvordan turen dit var! Klikk på; ”Submit log entry” nederst på siden, og vips! Har du logget din første cache.

Etter hvert vil du finne andre små hemmeligheter i Geocachingens verden; forskjellige typer cacher, Travel Bugs og Travel Coins… og kanskje vil du etter hvert legge ut dine egne cacher?

Geocachingens historie;
Geocaching er et ganske nytt fenomen, og hadde sitt 10 års jubileum i 2010.  I løpet av de første 10 årene er det registrert over 1 million cacher i verden, over 11 tusen av dem i Norge. Geocaching praktiseres i over 100 land, og det finnes cacher på de mest utrolige steder.

Spillets opprinnelse ble muliggjort av at Clinton-regjeringen natten mellom 1. og 2. mai år 2000 «slo av» en funksjon i NAVSTAR GPS-systemet, noe som gjorde at GPS posisjonene for vanlige folk endret seg fra en nøyaktighet på 100 meter til 10 meter, og navigasjon til bestemte posisjoner ble mulig med små, håndholdte mottagere.

Dette gav inspirasjon til å bruke teknologien til spill som geocaching. Den første cachen ble lagt ut av Dave Ulmer. Dette fant sted i Portland i staten Oregon, USA. Mike Teague fant denne turboksen først. Han opprettet en nettside, der han loggførte funnet. En annen amerikaner, Jerimy Irish, fant så Teagues nettside og videreutviklet konseptet.


For mer om geocachingens tidlige historie, se Geocaching GPS Games historie.
For mer informasjon om Geocaching, cacher m.m. se Geocaching Fact Sheet.


Den norske nettsiden; Geocaching Norge er en grei side som forteller litt mer om hva geocaching er, og der inne finner dere også diverse statistikker, og et forum for norske geocachere.




Håper min nye forklaring var forståelig!!!

mandag 7. februar 2011

Geocaching "ekorn" på lørdag!

Ja, som sagt var cachejakten på lørdag av det luftige slaget. Først tuslet vi ca 2,5 km på ski, så; 4 meter over bakken så vi cachene klare til høsting. Ingen av oss hadde nevneverdig lyst til å klatre, men hva gjør man ikke for å få logget en cache eller to?










Jo, man tar tak i greinene og klatrer opp! Vel oppe, sånn etter hvert, kan man gripe tak i "godsakene" og klatre ned for å notere Geocache-navnet sitt og dato i logg-boka. YES!!! Logge funn nummer 360!!!



Og når man har skrevet i boka, da er man selvsagt rimelig fornøyd. Før man innser at man må pakke loggboka i cachen igjen - klatre opp ennå en gang, for å få cachen på plass... Men igjen; hva gjør man ikke for en cache?!?!



Så tusler man en km til på ski, mot neste cache. Og selvsagt tror man ikke den også henger 4 meter over bakken, men selvsagt gjør den det! Så da er det bare å bite tennene sammen atter en gang, og forsøke å gjøre som ekornene gjør; klatre lett og ledig opp i neste gran! Sukk... Jeg vet ikke helt om dere ser meg innimellom kvist-kvastet der, men det er nå meg!

X antall blåmerker og armhevinger hengende fra treet - senere, var cache nummer 361 også logget. Phu! Men det var da veldig godt å være i gang med nytt cache-jakt-år... og vi la i vei de 3,5 km på ski tilbake til bilen!!!

Jeg er flink å være ekorn, ikke sant?!?!  :)

søndag 6. februar 2011

"Norge er den siste Sovjetstat!"

I 1999 kom daværende Sveriges næringsminister, Björn Rosengren med en uttalelse som jeg mange, mange ganger har tenkt på. Han sa følgende; ”Norge er den siste sovjetstat.” Nå kom han med denne uttalelsen i forbindelse med fusjonsprosessen mellom Telenor og Telia. Om uttalelsen var i frustrasjon, humoristisk eller i blodig alvor, vet jeg ikke. Det spiller heller ingen rolle. Av og til kan man faktisk undres om vi faktisk lever i den siste Sovjetststat.
Uttrykket er blitt stående fast i hukommelsen til folk, i 12 år! Det er meget mulig det er bare jeg som innimellom blir rimelig frustrert over de forholdene vi lever under i dette landet, og tenker at; jeg skjønner ikke oppstyret, svensken hadde jo helt rett i sine uttalelser!
På den andre siden har også Stein Erik Hagen brukt utrykket, og da tente Stoltenberg på alle pluggene og gikk ut av sitt gode skinn. Hvorfor? Følte han at noen satte for mye fokus på de faktiske forhold? I tillegg sa Olav Thon seg enig i uttalelsen til den tidligere svenske næringsministeren. To kjente norske personligheter som så konkret går ut og kritiserer styresettet vårt. Skummelt?
I forbindelse med valget i 2009, hvor Jens Stoltenberg ble valgt til landets statsminister, forelå det egentlig grunn til å få valget underkjent. Hvorfor? Jo, husker dere at TV2 viste et intervju med en innvandrer som påstod at de var ”truet” til å stemme Ap, og at hvis de ikke gjorde det ville ikke innvandrerorganisasjoner motta statsstøtte. Saken ble raskt lagt veldig stille. Jeg undres hvorfor? Fordi innvandreren løy? Fordi TV2 ble pålagt ”munnkurv”? Ikke vet jeg, men snodig er det.

I 2008 synes jeg å huske at det kom frem at Norge, som er betegnet som verdens rikeste land, har Europas dårligste veinett. Den gang ble det anslått at det ville koste omkring 700 milliarder å få norske veier reparert til akseptabel europeisk standard. Er det ikke ufattelig at det er mulig å la dette landet forfalle på en sånn måte?


Laupstad skole - råtner

De som sitter med makten prioriterer heller ikke skolene til barna. Gamle, mugne, ikke vedlikeholdte, nedslitte skoler er det vi har å tilby våre barn. Den eneste måten å få reparert en skole, eller få bygget en ny; er om den gamle ”tilfeldigvis” brenner ned! Og jeg undres; hvorfor er det ingen interesse blant vår politiske ledelse for å gjøre noe med dette? Er det fordi det i storby-Oslo er mulig å sende ungene til private, flotte, moderne skoler med eliten av lærere? Noe vi bare kan slå fast at blant annet ”sosse-Stoltenberg” har råd til?!?!

Og da kan jeg bare gå rett over på de eldre, de som har slitt for dette landet, for å bygge opp det velferdssamfunnet vi lever i. Hvorfor bor de på falleferdige sykehjem? Hvorfor er det ikke nok hender der til å ta vare på de gamle og dekke deres, i allefall, grunnleggende behov? Igjen undres jeg; er det fordi ”sosse-Stoltenberg” og resten av kortesjen hans har økonomi til å ha sine gamle boende på private sykehjem, store, flotte, godt bemanna sykehjem – hvor de som jobber der faktisk har tid til de gamle og deres behov?

Siden den regjeringen vi har pr i dag, i verdens rikeste land, ser seg nødt til å spare penger ved å legge ned offentlige sykehus, føler jeg at jeg får bekreftet det jeg sier; det spiller ingen rolle for sossene i regjeringsbygget hvordan sykehusdekningen blir lengre nord, sør, øst eller vest. Det at avstandene er større og de private sykehusene færre, er jo ikke deres problem. Her må det spares penger. Hva det norske folk mener, og spesielt de som bor i utkantstrøkene, hvor dette virkelig får store ringvirkninger, det spiller ingen rolle. Statsministeren med kortesjen har talt! Sånn blir det!

Har egentlig det norske folk noe de skulle sagt? Spiller det egentlig noen rolle for oss at Norge forfaller, både med tanke på skoler, sykehjem, sykehus, veinett? Ja, jeg mener; så lenge det finnes private alternativer for de rike og privilegerte – og for de som faktisk bor i områder hvor det finnes private alternativer?

Er det videre underlig at de som har skapt store verdier i dette landet tar pengene sine med seg ut til skatteparadiser i utlandet?

At vi nordmenn er nasjonalistiske, er det vel ingen tvil om. Men betyr det at den vanlige mannen i gata ikke kan skape verdier med god samvittighet? Og få lov å nyte godt av de verdiene som vedkommende skaper? Er det skattesystemet som vi har i dag virkelig rettferdig?

Til slutt vil jeg ta med en vesentlig ting i denne saken. Det spiller faktisk liten rolle for Stoltenberg hva som skjer i dette landet. Etter hvert vil han gå av, med en smell-feit pensjon. Liker han ikke det offentlige velferdssamfunnet han har vært i førersetet for å skape, ja da kan han bare pakke kofferten og flytte til et sted hvor han får innfridd sine behov. Dessuten har han mulighet til å kjøpe seg rettigheter.

Vet dere, jeg synes faktisk det er kvalmt når jeg ser den mannen sprade rundt og glise og si; det går ikke an å åpne for å bruke mer av oljefondet på skole, sykehjem, sykehus eller veier. Vi må spare. Oljen kan ta slutt en gang. Hvor er "nødhjelp-pakken til Norge?" Det er rett og slett kvalmt. Er det rart jeg innimellom tenker at svensken hadde rett; ”Norge er den siste Sovjetstat!”

Takk for oppmerksomhteten!!!

(Alle bildene er hentet fra Google søk!)

fredag 4. februar 2011

Begrepet "venner"...?

Det har vært sagt og skrevet så mye om begrepet "venner" denne uken, og jeg henger meg på, for jeg føler begrepet "venner" blir brukt på en noe ensidig måte.

Noen utsagn har forundret meg (skulle da bare mangle); "venner er noen som alltid er der for deg", "venner er noen stiller opp for deg", "venner er noen som lytter og støtter deg gjennom vanskelige tider", "venner er noen som deler dine sorger og gleder".

Men er ikke venner også noen du stiller opp for, lytter til, deler sorger og gleder med, og som du er tilstede for?

Jeg mener venner er så mye mer enn bare de nære bekjentskapene i livet.

Bestevennene; de du kan dele alt mellom himmel og jord med, som du kan stole på, som alltid sier det de mener og som alltid bare er en telefonsamtale unna! De som du deler så og si alle livets sorger og gleder med. De er umistelige.

Turvenner; de du tar kontakt med når du skal på tur, eller som tar kontakt med deg for å dra på tur. Kanskje blir dere enige om å møtes på et turmål? Turvenner er kanskje litt mer perifere venner som du deler en interesse med.

Menneskets beste venn; hunden. Dette er et utsagn som alle har hørt, og veldig mange er enige i. En hund er den absolutt beste vennen til mange mennesker. Den blir glad når den ser deg, den blir trist når du drar, den elsker å dra på tur, og den liker alltid maten du lager - i allefall helt til den har fått smakt!

Brevvenner er vel en type venner som er på vei ut av samfunnet. Men mange, mange har opp gjennom årene hatt brevvenner. Venner du bare har sendt brev til, sett et bilde av, men som du likevel har funnet noe felles med. Du gleder deg til brevet i posten, "Åh lykke!" når det kommer.

Facebookvenner er vår tids nye venner, og dem finnes det mange av. Tenk å kunne ha 3 til 8 hundre venner? Det er noe å slå i bordet med det! Men det er klart, facebookvenner er noe mer enn venner, der finnes urgamle klassekamerater, folk du har møtt ved et par anledninger, folk som egentlig ikke har noen del i livet ditt i dag - men som har vært innom, og som du liker å følge livet til - eller som liker å følge ditt liv!

Bloggevenner er venner som overhode ikke ikke trenger kjenne hverandre. De trenger ikke engang ha sett et bilde av hverandre. Det er delingen av hverdag, tanker og erfaringer, fotografier, idéer og det som opptar en i livet generelt. Man finner innimellom noen blogger man liker, når man surfer i den store bloggverdenen, og begynner å følge/lese disse.

Hjertevenn vil jeg påstå er din partner, i allefall bør din partner være det. For andre er hjertevennen den aller beste vennen i din verden. Din klippe i livet, den du kan snakke med alt om, den du stoler på og kan diskutere alle små og store ting med. Din hjertevenn vil si de samme tingene om deg, en likeverdig gjensidighet.


Og så venner gjennom f.eks. verning av bygg; "Skistuas venner", "Vonheims venner", en gruppe mennesker som er kommet sammen for å verne, ta vare på og holde liv i f.eks. et bygg som de oppriktig brenner for å ta vare på. Den felles interessen fører dem sammen i denne sammenhengen.

Det sies at det er i motgang du lærer dine venner å kjenne. Det er et utsagn som det ikke finnes noen som helst slags tvil om. Når du befinner deg i en "umulig" motbakke i livet, vil du fort oppdage at noen venner blir borte - og noen venner kommer deg veldig nært. Det er sårt når noen forsvinner, godt når noen stiller opp. De som forsvinner, føler du kanskje ikke noe behov for å ha med deg videre når livet smiler igjen? Og de som kommer deg veldig nært, føler du kanskje et sterkt behov for å ta vare på og gi tilbake det de ga deg?
Da er vi over på falske venner. De du på noe vis har trodd var dine venner, men som viser seg å slett ikke være det. De du trodde ville stå ved din side, men som snudde ryggen til. De du trodde ville være ærlige, men som rett og slett løy til deg. De du trodde du kunne stole på, men som fortalte alt du sa videre. (Og her snakker jeg ikke om at de diskuterer det som er blitt sagt med sin hjertevenn - for så å komme tilbake med en mer nyansert tilbakemelding på det som blir sagt.) Falske venner er også de vennene du trodde likte deg og ditt vennskap, men som bare falskt smiler og gir inntrykk av dette - for så å snu ryggen til å riste på hodet.  

Ekte venner er de vennene du kan stole på og som stoler på deg. Ekte venner er så trygge på deg, og du så trygg på, at dere kan diskutere alt mellom himmel og jord - og være trygg på at den andre sier det den mener til deg! Ekte venner kan du være sikker på at du blir mottatt av uansett om du har noe veldig gledelig eller veldig sørgelig å fortelle. Ekte venner tørr fortelle hverandre om de synes et antrekk er pent eller ikke. Ekte venner tørr fortelle sin egen sannhet til hverandre.

Jeg mener ikke at man må låne penger, klær, bil og hytte til venner. Penger og klær skaper ofte splid mellom venner. Man skal heller ikke forvente at en venns bil eller hytte er til fri disposisjon. Man kan være en ekte og god venn uten å ønske å låne bort sine verdisaker.

Er ikke begrepet "venner" et begrep som dekker mange både nære og perifere mennesker i livet ditt? Finnes det egentlig noen oppskrift på hva som er en god venn, eller blir det en individuell vurdering, det som skaper en god venn for meg, er ikke det som skaper en god venn for deg?

Venner finnes i mange slags former og varianter. Venner kommer og venner går. Gjennom livet utvikler vi oss, gamle venner passer ikke lengre inn - vi møter nye venner som passer bedre inn i vårt liv som det er i dag. Noen venner er med oss gjennom hele livet, i større eller mindre grad. Noen venner vil du aldri dele noe personlig med igjen, fordi de har sviktet deg en gang for mye.

Jeg håper alle får en vennskapsrik helg, med venner av nesten alle typer!
P.S! Alle bildene her er mine, bortsett fra det siste; Ole Brum og vennene hans er funnet med et Google-søk!

Få varsel ved kommentaroppdateringer!