søndag 18. desember 2011

"Han er stinker, jeg vil ikke være sammen med han!"

"Jeg liker han ikke. Jeg holder meg for nesen hvis jeg må sitte ved siden av han." (pause) "Han stinker og går i de samme klærne hver dag i mange uker!"
Jeg blir en smule forbauset og svarer; "Hvem gjør det?"
"XXX, jeg tror ikke han vasker seg eller pusser tennene sine heller."

En smule tankefull ser jeg på barnet forran meg. Jeg kjenner som vanlig det knyter seg i magen ved tanken på slike situasjoner. Barn som ikke blir ivaretatt.

Jeg prøver å forklare barnet at det ikke er XXX sin feil. Det er foreldrene sin feil. Det er synd i XXX. Foreldrene hans sier ikke til han at han må ta seg en dusj, bruke deodorant og bytte klær.

"YYY har vært på besøk hos XXX, han sier at XXX ikke har så mye klær. De er gamle og slitt."

Jeg fortsetter å forklare at det heller ikke er XXX sin feil. Hadde han hatt flere klær, hadde han hatt noen som passet på at han dusjet og pusset tenner så hadde alt vært annerledes. Jeg gjentar at det er veldig synd på XXX.

Samtidig kjenner jeg at jeg blir forbannet. XXX blir et mobbeoffer, en som ingen vil være nær, ingen vil være sammen med på skolen, fordi foreldrene ikke følger opp. Fordi skolen ikke reagerer. Fordi vi andre foreldrene som får høre om hvordan han har det ikke løfter en eneste finger. Vi ser det, men det er ikke vår sak.

Jeg tenker sånn at gutten som blir omtalt som "en taper" av sine klassekammerater, slett ikke trenger være noen "taper". Han kunne vært en "vinner" dersom han hadde vært i et hjem med rene klær, rutiner for dusjing, tannpuss, måltider og lekser. XXX får ikke nok elementær omsorg fra sine foreldre. Nå vet jeg at gutten helt sikkert får kjærlighet i massevis fra dem, de evner bare ikke å gi han noen av de tingene som ville gjort han godt i skolesituasjonen.

I disse kravstore juletider blir historien ennå større. Ennå mer mektig. Hvorfor må noen barn ha det sånn? Hvorfor reagerer vi ikke? Ikke jeg heller, jeg reagerer for så vidt, men jeg gjør ikke noe. Selv om jeg har mest lyst til å dra å hente gutten, gi han mat, en dusj, rene klær, deodorant og en skikkelig tannpuss. Men jeg bare sitter her med min viten.

Jeg tenker på den store sekken med klær som våre barn har vokst fra, klær som nesten ikke har vært brukt, skal jeg kjøre og sette dem på trappa til familien? Grave frem deodoranter, tannbørster, tannkrem, dusjsåper, shampo og noen bokser med julekaker og sette det fra meg der? Jeg har lyst, men jeg gjør ingenting. Jeg er en voksenperson som sitter her og vet, men jeg utøver ikke denne enkle handlingen som ikke ville kostet meg en krone - og som kanskje ville gjort en liten gutt mye godt.

Det er en vond sannhet som går opp for meg.
Jeg kjenner jeg må tenker meg nøye om nå.

Hva ville du gjort?

5 kommentarer:

  1. Har nylig vært i en lignende situasjon, og jeg sa ca det samme som du sa. I tillegg var det noen flere bekymringsfulle ting inne i bildet, så vi tok situasjonen opp med skolen under en utviklingssamtale, siden dette bekymret gutten min, samt at situasjonen faktisk gikk ut over ham også, i og med at han ble den som "passet på" og veiledet personen som ikke hadde det så bra.

    Men det har ikke skjedd noen endringer til tross for dette, så jeg vet ikke helt hva man skal gjøre nå. :/

    SvarSlett
  2. Uff, uff, uff.. Har du sett kanpanjen om å være DEN ENE? Utrolig tankevekkende! Som voksne burde alle føle plikt til å ta det vonde og vanskelige ubehaget det er å bry seg... Det er altfor ofte forskjell på BØR og GJØR..

    SvarSlett
  3. Ikke så greit med sånne situasjoner... Som Berit sier; "Det er altfor ofte forskjell på BØR og GJØR."

    SvarSlett
  4. Det man ikke vet her er om foreldrene har det bra. Er det en grunn til at de ikke "ser" problemet. Vil de ta imot klær fra velmenende medborgere, eller vil de bli fornærmet? Gir de faen, eller er de i en håpløs situasjon. Om jeg var deg ville jeg varslet skolen, og barneværnet Du vil ikke få tilbakemeldinger på om det du varsler blir fulgt opp. Men jeg velger å tru at en bekymringsmelding til barneværnet garantert blir fulgt opp (selv om vi leser noe annet i media). Da har du iallefall gjort ditt.
    Nok en gang en viktig tekst med ærlig refleksjon fra deg. Tøft av deg Siv Anita, mange som sikkert kjenner seg igjen :)

    SvarSlett
  5. Det er nesten umulig å vite hva som ligger bak, man kan bare konstatere at det er sånn... Ikke så enkelt å vite hva som er rett å gjøre...

    Og tusen takk for hyggelig tilbakemelding på innlegget! :)

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil gi meg en kommentar!

Få varsel ved kommentaroppdateringer!