torsdag 18. oktober 2018

Den første sauen er kommet til Solbakken!

Fredag kom den første sauen hit til småbruket. En kjempefin kar på ca ett halvt år. Han var vettskremt de første dagene, men det endra seg fort. Han fikk raskt navnet Kompis, av en eller annen grunn. Han er av rasen gammelnorsk spælsau. De har så utrolig god ull.

I løpet av uka som har gått er han blitt ganske så fortrolig med Buffy og Alaska. Han kommer gående mot oss når vi går til sauehuset, og han kommer løpende når vi rasler med kraftfòr bøtta. Siden han ikke er så flink til å finne igjen kraftfòrbiter som faller i bakken, så er Buffy raskt på plass for å spise dem.

Det virker som om han liker å bli klådd, da bare står han der og skakker på hodet. Han synes tydeligvis det er godt å bli vasket også. Buffy er nøye med renholdet og det virker som om Kompis synes det er helt greit.

Til og med når han la seg ned for å slappe av var det greit at Buffy fortsatte den omhyggelige vaskingen. Alaska kan ikke komme seg gjennom stengslene slik som Buffy kan, så det er ikke like enkelt for henne å komme inn til Kompis, men de står ofte på hver sin side av gjerdet og lukter på hverandre.  Når vi er innenfor gjerdet sammen med han alle tre, så går det helt fint.

Jeg synes nå litt synd på han. Han er bare ett lam. Nettopp tatt fra mora og søsken. Kjørt i bil til ett helt fremmed sted. Nye lyder, nye mennesker, hunder, høner, haner og ukjente omgivelser. Helt alene i den store verden. Da er det kanskje ekstra godt at det er en liten firbeint venn som kommer og koser litt ekstra? Buffy viser stor omsorg, men har nok også litt respek for han.

Resten av sauene kommer i slutten av måneden, så vi går spennende tider i møte her på Solbakken!

onsdag 17. oktober 2018

Så slaktet jeg noen haner!

Ja, dere vet; Pippi Langstrømpe: "Dette har jeg aldri gjort før, så det kan jeg helt sikkert!" Det viste seg å stemme, atter en gang.

Etter å ha lest både lovverk og X antall nettsider om slakting av fjærkre, samt sett noen youtube-videoer var det egentlig bare å gå i gang.

Hanene har i seks måneder tuslet rundt på gården, gjort som de har lystet og levd livets glade dager.

Tirsdag ble siste dagen for 4 av de 9 hanene som bodde i vedskjulet.  De brukte dagen sammen med meg, spiste og fulgte med på vedklyving og pakking i sekker. Nå ja, de kosa seg nå litt med hønene også. Hanen Tore er den brune til høyre, han er den eneste av hanene som av en eller annen grunn fikk navn.

Etter en lang dag ute ble det kveld og de gikk hjem, satte seg på vagla og virket mette og rolige. En etter en ble de henta. Ett kakk i bakhodet, så var de avsvimt, ett hugg med øksa, så var de døde.

Jeg må innrømme at jeg ikke kan fatte og begripe hvorfor folk lager så mye drama av slakting. Når jeg hentet en hane, holdt jeg den tett inntill meg slik de er vant til, helt til jeg var ett stykke fra huset deres. Så snudde jeg den opp-ned, da blir de bare paralysert. Ett kakk i bakhodet med en kjepp, så var den avsvimt. Så tuslet jeg til hoggstabben og 30 sekunder etter var de døde. Enkelt og greit. Jeg kjente ingen steder at jeg ikke kom til å klare å gjøre det. Vi kan jo ikke fortsette å ha en masse haner til evig tid og nå virket de såpass store at de var blitt litt mat.

Lasse sine ødelagte armer kunne ikke brukes til annet enn å ta noen bilder og vakumpakke kjøttet. Slaktevekten på disse unghanene var på rundt 2 kg pr hane, så det blir mye god mat.

Vi har fremdeles 10 haner som skal slaktes, men våre 5 frysere er fulle, så vi kan ikke slakte dem før vi får den nye fryseren levert.

Nå er vi ganske selvberga her på småbruket. Det er lite matvarer som blir kjøpt på butikken. Egentlig tror jeg vi kunne levd godt, med mye god mat, i flere måneder uten å forlate eiendommen en eneste gang.

onsdag 10. oktober 2018

Selvprodusert garn, mårtøfler og mårvotter!

Innimellom renoveringen på gården har jeg laget litt garn av all ulla vi har fått. Jeg er rimelig fornøyd med resultatet, for jeg er absolutt nybegynner på dette. Pippi Langstrømpes filosofi med at; "Dette har jeg aldri gjort før, så det kan jeg helt sikkert!" Ja, den viste seg å stemme. Ikke helt 100% gjevnt, men det gjør ikke noe.


En del av det naturhvite garnet er farget med sopp og planter jeg har funnet rundt omkring her. Jeg har følt meg som den gale professoren mens jeg har kokt heksesupper av plantene og på magisk vis fått farge på garnet. Jeg blir like fasinert hver gang jeg løfter garnet opp av gryta og ser hvordan fargene fester seg.

Omsider er mårtøflene til yngstemann ferdig. Til og med ullvottene til kjæresten hans fikk en kant med mårskinn. Siden garnet som er brukt i votter og tøfler er ufarget, er det mye lanolin igjen i dem, dermed er de litt vannavstøtende og inneholder denne naturlige fuktighetskremen. Jeg er riktig så fornøyd med resultatet. 100% hjemmelaget, av ull fra Vandve og selvpreparert mårskinn fra Aursletta. Jeg gleder meg til å høre hva de synes og se om de har passe størrelse.

Neste prosjekt av denne arten er haretøfler til Lasse. Nå ligger to skinn i salt i kjelleren, men det spørs om vi ikke skulle hatt ett par til for å være sikker på at det blir nok. Moro med slike prosjekter, ingen tvil om det!

tirsdag 9. oktober 2018

Gjesterommet er ferdig!

I helga gjorde jeg gjesterommet ferdig. Bare ett maleri (som fremdeles er lagret i Sandnessjøen) og ei gardinstang mangler. Dette blir det eneste rommet i huset med gardiner, siden de aller fleste vil dekke til vinduene når de sover.

Kanskje like greit med gardiner siden utsikten er rett mot annekset og at det fremdeles ser helt forferdelig ut.

Møbler som har vært stablet rundt i huset og annekset er kommet på plass. Også på gjesterommet har vi valgt å ha ett elgskinn på veggen. Vi må jo ta vare på disse flotte skinnene.

Rommet er lite, men lyst og trivelig. Jeg håper og tror at dette rommet vil falle i smak hos dem som skal overnatte her.

2 av husets 7 rom er altså helt ferdig innredet. Det går sakte med sikkert fremover her.

mandag 8. oktober 2018

Elg i hagen!

Det er noe eget med å stå opp og se at elgen står i hagen, 15 meter fra baderomsvinduet. Disse to hadde søkt tilflukt fra jakta og gått i skjul på vår eiendom. Her hadde de tydeligvis bestemt seg for at solbærbusken vår var prima frokost.

Jeg tenkte som så, at det var kjekt, for da fikk jeg hjelp til å beskjære busken og kunne stryke den jobben av lista. Elgmor passet nøye på omgivelsene, men oppdaget ikke at de ble fotografert fra vinduet.

De ble en halvtimes tid og da lurte jeg meg ut, ordnet litt med Brahma hønene. De fikk rester fra grønnsakshagen mens jeg laget sponbad til dem og satte opp noen vagler ute.

Etter hvert satt de pent langs kanten på sponbadet. Er de ikke flotte? Kyllingene, som er blitt ganske store (en av hanekyllingene er helt til venstre i bildet) fortsatte å tusle rundt. Selv om Brahmaene også har døra til luftegården sin åpen går de nesten aldri ut av den. Bare en sjelden gang går de en runde i grønnsakshagen før de går hjem igjen.

Det er koselig med dyrelivet på gården. Både viltet og de som bor her. Tett på naturen, rett utenfor stuedøra. Her er ro og fred, et godt sted å leve. Ennå er det et stort skår i gleden, med alle bildene som stopper og folk som sitter i bilene og glor... Jeg håper virkelig det gir seg snart, for jeg må ærlig innrømme at det tærer på humøret innimellom.

Håper dere får ei fortsatt fin uke!

lørdag 6. oktober 2018

Jeg fikk uventa hjelp med potetopptakinga!

Det var på høy tid å få poteten opp av vannet, eller søla. Settepotetene ble satt i uegna område, kan man si. Som en nødløsning ble poteten satt i jorda i hagen i juni, for tiden gikk fort og vi fant ingen egna steder å sette den.

Nå har det altså vist seg at dette området av "hagen" mer eller mindre blir stående under vann når det regner. Ergo står poteten i ei jord-søle-blanding, eller "jabbadye" som vi sier her på Helgeland.

Vel, vel, poteten måtte opp, i det minste måtte jeg sjekke om det var noen der. Så jeg gikk i gang.

Jeg hadde så vidt fått satt grepet i jorda og fått opp de første før hjelpen dukket opp. 5 høner og 9 haner omringet meg. Her øynet de nok håp om en fin buffé, full av feite meitemarker. De ble ikke skuffet. Det var mange flere meitemarker enn poteter.

Her ble jeg stående å tenke at jeg fikk faktisk hjelp av kjøttet til å ta opp tilbehøret. Ja, ja, sånn er det å være bonde. Etter hvert var flere av hanene tydeligvis forskynt, men hanen Tore, en av kompisene og de 5 hønene var steinharde og holde ut. De ville ikke forlate bufféen før de måtte.

Produksjonen fra dette potetlandet ble ikke den helt store, men litt ble det. Nå innser jeg at det kanskje er bedre å ha risåker her og heller finne ett annet sted å sette poteter til neste år.

God helg, alle sammen!

torsdag 4. oktober 2018

Høsttur rundt Rauvatnet!

Onsdag var det et virkelig nydelig vær på Mo. Jeg bestemte meg for å gå en tur ved Rauvatnet for å få med meg noen solstråler.

Vannet glitret og selv om det var tidlig på morgenen og det bare var rundt 0 grader, så varmet sola godt.

Jeg har en geocache her oppe som jeg har lett etter flere ganger før. Jeg bestemte meg for å gå innom denne, atter en gang. Nå hadde jeg fått med meg en viktig detalj i cachebeskrivelsen; vade-attributten. Så med støvler på beina, noe jeg håpet var nok, for isen hadde lagt seg i ett 1,5 cm tynt lag ved vannkanten, la jeg i vei. Det at isen hadde lagt seg gjorde at det ikke fristet å gå barbeint ut i vannet for å lete.

Heldigvis ble cachen funnet etter en del isbrøyting (med støvler og en stokk) og saumfaring av bunnen av vannet. Støvlene var høye nok, så jeg slapp bli mer våt på beina enn det som rant inn i de små hullene som er nederst på den ene. Nye støvler står på lista over nødvendige innkjøp....

Etter signering fortsatte turen, kaffepause i sola, nydelig utsikt og helt stille omgivelser. Ett par timer senere var jeg tilbake ved utgangspunktet og kunne si meg godt fornøyd. Geocachen funnet og solstråler samlet. Nå kjente jeg meg klar for helg.

mandag 1. oktober 2018

Rundreise på Helgeland og grottevandring!

I helga var det på tide å legge ut cacher til Geotrollan sin geocaching adventskalender 2018. Ferden startet på Mo i høvelig høstvær, etter kurs og ett stress uten like.

Brustadteam hadde laget 24 nydelige adventscacher, som jeg ikke kan vise bilde av siiden de er hemmelige frem til 1. desember. Disse skulle jeg plassere ut, 6 på Mo, 6 i Mosjøen, 6 i Brønnøysund og 6 i Sandnessjøen.

Hver dag i adventstiden kommer det en mysterycache som alle vi geocachingentusiaster kan kose oss med. I år som i fjor har jeg fått det ærefulle oppdraget med å plassere ut cacher og lage oppgaver.

Underveis på vår ferd stoppet vi smått for å gå tur, legge ut og logge cacher. Været varierte mellom plaskregn, plaskregn og mere plaskregn ispedd ett og annet solgløtt.

Til tross for været hadde vi en ting vi absolutt ville gjøre; gå til grotta Aunhola i Velfjorden. I det sørgelige været gjorde vi den genistreken å ikke følge de parkerings- og sti anbefalingene vi hadde fått.... Korteste vei, rett luftlinje, over myr, gjennom kratt og skog... og så stod vi oppå inngangen til grotta og måtte klatre ned ei steinur.

Men for ei grotte! Nydelige farger, til og med blå marmor og en liten foss. Ingen tvil om at det var vel verd slitet med å gå dit i søleværet. Nå kom vi ikke så langt inn, for det var oversvømmelse i grottegangen ett stykke inni, men vi var storfornøyde likevel.

Ferden rundt på Helgeland fortsatte, men lørdag kveld ga vi oss. Til tross for at vi har det varmt i vinterhuset, regna det så mye at alle klærne ble kliss våte. Da tok vi heller ett par dager på Dønna før returen til Mo.

Ha en strålende uke alle sammen!

søndag 30. september 2018

Høsten er kommet og vi har høstet noen grønnsaker!

Det er tid for å få grønnsakene våre i hus nå som temperaturene synker så fort.

Massevis av fine gulrøtter, både vanlige og fargerike ble det til trøss for at frøene kom alt for sent i jorda.

Selv om de ikke ble så store, så er vi strålende fornøyde. Til neste år får vi dem mye tidligere i jorda og da får de bedre tid til å vokse.

Er de ikke flotte, disse fargerike gulrøttene?

I drivhuset vokste squashen seg stor og fin. Også her kom vi alt for sent i gang med å så dem, derfor ble det ikke så mange, men moro er det.

Løken ble heller ikke så stor som vi håpet, ei heller ble det så mange, men løk ble det!

Kålen spiste som kjent hønene opp.... Rødkålen står ennå, de blir nok ikke innhøstningsmodne i år, så de får jeg tørke og bruke til plantefarging eller hønsemat. Blomkålen derimot, den ble veldig fin.

Vi hadde også masse rødbeter, plantet for sent, så de var for små. De spiste musene opp, på rot. Vi har lært at vi må musesikre rundt dem. Til og med de vi hadde i drivhuset hadde de gnagd seg rundt.

Så mens elgen tusler i hagen, 6-7 meter fra stuevinduet, har vi forvellet, syltet og tørket grønnsaker.

Nå gjenstår det noe salat og krydderurter i grønnsakshagen og å ta opp potetene i de tre potetlandene, sistnevnte blir spennende, for der har det vært flom de siste par ukene. Det er kanskje bedre med risåker til neste år?

Vi er fornøyde med det vi fikk til og har lært masse. Kjempegøy å få til å dyrke egen mat.

mandag 17. september 2018

Vi har det hektisk på Solbakken!

Det er så mye å gjøre og så alt for liten tid, så det blir sjelden jeg setter meg ned med nettbrettet for å skrive noen ord.

Endelig begynner livet å roe seg litt, selv om veldig mye gjenstår, så er det lite igjen som haster før vinteren. Derfor kan vi innimellom gjøre andre ting enn å jobbe på småbruket.

Nå som huset er ferdig utvendig har vi fortsatt å skoge og brenne store mengder kvister.

Det blir mer og mer lys ved huset etter hvert som de store tette grankvistene blir borte.

Nesten 1 km gjerde er kommet opp. Ett stort område er gjerdet inn til søyelammene og ett lite areal er gjerdet inn til værlammet. De får gå adskilt en god stund fremover. To porter mangler (hasteprosjekt), samt en skillevegg i sauehuset. Væren får ett lite område der inne og søyene resten.

Av og til stopper vi opp i arbeidet og "koser" litt med hønene og hanene. Hanene begynner å bli store. 9 av dem bor alene i vedskjulet og får kraftfor for å bli tykke slik at de kan bli middag. De skal snart flytte igjen, slik at de kan gå sammen med væren og holde han med selskap. Og ikke minst for at vi skal få revet det falleferdige vedskjulet før stormen tar det. Lasse hentet hanen Tore, for han holdt ett sørgelig spetakkel. Det ble stille etter litt kos....

Om kveldene sitter vi på fjøsgulvet og brenner restene av fjøsen i tønna. Da dukker det ofte opp elg på jordet og både Alaska og far gleder seg til å dra på elgjakt. Nå krysser vi bare fingrene for at Lasse kan dra på jakt, siden han har betennelse og store smerter i begge armene.

Jeg har smått vært på sopptur. Både kantarell, traktkantarell, piggsopp og steinsopp er havnet i korga.

Her er det mye god mat. Fabelaktig å ha liggende i fryseren til vi skal lage viltmiddager utover høsten og vinteren.

En dag tok jeg med sekk og korg og gikk den sørlige delen av eiendommen. Den delen som er helt der hvor Dønnes kirke ligger. Korga ble raskt full av piggsopp, for det vokste det mye av.

Vi oppdaget at eiendommen endte like nedenfor en liten åskam som hadde utsikt over ei lita tjønn. Det er bare snakk om knappe 15 meter. Kjempedumt, for her hadde det vært koselig å ha en liten gapahuk eller noe sånn å gå på tur til.

Rundt 200 meter fra enden av denne delen av tomta er det en fin liten flekk med litt utsikt over landskapet, men jeg tror vi leter videre etter ett sted for å ha en gapahuk som turmål. Vi har ennå mye eiendom å tusle over. Kanskje dukker det opp en annen perle?

Det er blitt litt orden på kjøkkenet. Selv om det langt fra er ferdig, så prøver vi å gjøre det litt koselig i alt rotet. Her er det både egenprodusert krydderolje, krydderurter fra egen grønnsakshage, likør av rabarbra og egg fra hønene i det ene hønsehuset; Lohmanstua.

Ett rom i huset er omsider 100% ferdig. Det ene soverommet. Over ser dere utgangspunktet, det skrekkelige rommet som var umulig å tenke seg å sove i.

Nå er det blitt mye bedre. Lyst og trivelig, enkelt innredet med seng, nattbord, klesskap og 2 hundebur. Bare det at rommet er helt ferdig føles fantastisk. Bare 6 rom igjen å ferdigstille. Nå er det stort sett bare gulvene og gulvlistene igjen i de rommene, så det prioriteres ikke. Men greit å holde på med når det regner.

I ledige stunder har jeg farget egenprodusert ullgarn med farger fra naturen. Det orginale garnet til høyre, en hespe farget gult med røsslyng og en liten hespe ble lys beige med noe sopp jeg ikke vet navnet på.

Nå gleder jeg meg veldig til å dra på tur igjen. Når Lasse (forhåpentligvis) drar på elgjakt, skal jeg ta meg noen dager med sekk og telt på innlandet. Det tror jeg blir supert for både kropp og sjel.

søndag 26. august 2018

Tur i Lomsdal Visten nasjonalpark!

Endelig ble det fjelltur igjen. Det har jeg savnet i alt kaoset med flytting og prosessen med å sette i stand småbruket vårt.

Jeg og en kompis møttes i Mosjøen og kjørte opp til Eiterådalen, hvor turen startet. Store tunge sekker med mat, drikke og overnattingsutstyr ble lempet på ryggen og så la vi i vei.

3 ivrige hårballer var med og det virket som om de storkosa seg i skogen.

Det er ei hengebro mellom startpunktet for turen og målet; Fjellgården. Vi var spente på hvordan det ville gå med hårballene over den, men det var ikke noe problem. De ivret etter å komme over og fortsette vandringen.

Gråvær med litt regn innimellom la ingen demper på turgleden. Terrenget er lett å gå i og vi skravla hele tia, hadde små drikkepauser.... og bare nøt roen.

Det er ikke så langt å gå, bare ca 3 km. Så dukker Fjellgården opp. En av disse gamle fjellgårdene som Statskog holder i stand og som står åpen for fjellfolket.

Vel inne fikk vi fyr i ovnen, grillet masse grillskiver og drakk hvitvin inn i de små timer. Upåklagelig stemning her i denne mobilfrie verdenen. Slitne hårballer krøllet seg etter hvert sammen i soveposene, noe som ble litt trøblematisk når jeg skulle legge meg. Alaska er blitt så stor at hun tar all plassen i min sovepose, så hun måtte ut av den.

Fjellgården er kjempekoselig. Jeg og Lasse var her på dagstur i fjor en gang. Jeg ble veldig glad når jeg fikk turfølge og kunne dra opp en tur denne helga.

Dagen etter hadde vi det ikke travelt. Været var bedre og vi var utenfor gården og nøt stillheten. Høsten gjør sitt inntog og landskapet begynner å få glødende farger.

Utpå ettermiddagen gikk vi tilbake, men først måtte jeg ha det obligatoriske "ved døra" bildet. Som dere ser ligger Fjellgården høyt i terrenget med utsikt over dalene og fjellene.

Ved hengebroen gikk Ruben over alene først, slik at han kunne ta bilde av meg og de tre hårballene når vi gikk over. Da måtte selvsagt jeg og ta bilde, før han gikk.

Både Tuva, Buffy og Alaska var mer enn ivrige med å gå over med meg på slep. Elva frådet under oss og jeg var kjemperedd for at Buffy, virrete som hun er, skulle ramle ned. Det gikk supert. Alle kom seg over i god behold.

Resten av turen fikk de godt med mulighet til å løpe mens vi plukket en og annen sopp. Jeg tror de storkosa seg. De var i alle fall slitne når vi var ved bilen igjen.

Jeg kan betro dere tre ting; det var vanvittig godt å dra på tur igjen, fantastisk å være uten kontakt med verden og ikke minst var det kjempekoselig å endelig få en skikkelig tur sammen med Ruben igjen. Jeg håper virkelig ikke det blir lenge til neste gang.

Få varsel ved kommentaroppdateringer!