fredag 17. november 2017

Kveldstur på Mjølanstranda!

Det er ikke så ofte vi går tur i byen, men en kveld avtalte jeg med en kompis at vi skulle gå utover Mjølanstranda og se etter en geocache der. Mørket hadde senket seg, men det er lys nok fra byen.

Det er blitt vinter og hårballene koser seg på tur i snøen. Det er litt av et styr å gå med 4 hunder i bånd, men nå begynner jeg å få "dreisen" på det. Eller, det blir store floker innimellom, som jeg bruker evigheter på å knyte opp når jeg kommer hjem.

Cachen ble funnet og jeg er veldig glad for at jeg hadde med meg en prima treklatrer.

Dagen etter dro vi også på cachetur, da inne i skogen på ett helt annet sted, som jeg ikke vil avsløre. Cachen er tragisk nok arkivert etter 2 uker, av uforståelige grunner, for den var kjempebra! En skikkelig Halloween cache. Alaska prøvde å gnage av to edderkopper som var limt på, mens vi leta etter vottene mine som hun hadde stukket av med like før. Hun stjeler alt av ull....

onsdag 8. november 2017

Til Dønna på GIFF- og Spooky Night event!

I helga var det endelig tid for et event jeg har gleda meg lenge til; SPOOKY NIGHT GIFF OG INFO EVENT 2017 (link)

Jeg pakket bobilen, puttet alle de fire hårballene inn og startet ferden. Etter en halv time var nærvene mine frynsete. Alaska liker ikke bilkjøring og hylte noe skrekkelig. Jeg stoppet før Hemnes og bestemte meg egentlig for å snu, men etter en luftetur på rasteplassen la jeg Alaska i forsetet, med sele og bilbelte - og i boblejakken min. Der sovnet hun.

En kjøretur som vanligvis tar litt iver en time, tok 3,5 timer. Hvor mange stopp vi hadde mista jeg tellingen på. Ferje til Dønna, så kjørte vi til Breivika og fricampa der. Roen senket seg.

Planen var å bli der til fredag kveld, men om mårran fant Buffy og Alaska en prima sanddunge å grave i. Den inneholdt slakteavfall. Til tross for at de hadde spist frokost, spiste de det også. Vi måtte flytte til tryggere område.

Etter en liten tur på butikken dukket det opp en masse nye cacher. Blant annet langs en tursti i skogen. Prima for oss, vi la i vei. 5 FTF og 6 cacher senere var vi ved bobilen igjen. Flott tur i all slags vær. Elg møtte vi også, i tillegg til at vi så masse harer og storfugl.

Cachingen fortsatte med noen drive-in før jeg campet på Dønnes Gård ved 17 tiden. Mat og så hvile ett par timer. Jeg var utslitt.

Ved 22 tiden fikk vi besøk av 2 venner og deres hund, Tuva, det ble lek og moro for dem, både inne og ute. Tiden går fort når man har det trivelig, så klokka ble 02 før vi tok kveld.

Dagen etter gikk vi tur på Heia kystfort. Flott utsikt over Helgelandskysten. På bildet under ser dere Lovund i det fjerne og en borerigg på vei mot land.

Så la vi kursen mot eventet. 50 små og store deltok og vi kosa oss med pizza og GIFF-filmer. Geocaching Internationale Film Festival.

Som vanlig var det mye "møl" blant de 15 filmene (hver film er max 4 minutter), men spoler du 8 minutter ut i filmen ser du den absolutt beste; "Geocaching is free".

Her er alle årets filmer!

Så var det Spooky Night fest på Skartun. Vi pynta oss med Haloween kostymer og kl 20 entra vi låven. Knallmoro kveld.

Søndag startet hjemturen, etter å ha funnet noen få, men veldig bra, cacher til.

Vi var innom foreldrene mine en tur, sånn at Buffy og Alaska fikk rota litt der og gnagd litt på sofaen deres. Så kjørte vi hjem. Nå gikk det mye bedre, vi brukte bare 2 timer på turen.

Tusen takk for ei flott helg!

Jeg er glad jeg bet tennene sammen og dro likevel.

onsdag 1. november 2017

Hårballene får rå kjøttdeig!

Jeg skulle gi alle hårballene hver sin lille skål med rå kjøttdeig.

"Sitt" sa jeg og alle fire satte seg pent på en rekke forran meg. Buffy og Alaska (bare 13,5 og 9,5 uker gamle) var oppe igjen etter 2-3 sekunder. Etter et par forsøk til ga jeg opp å få dem til å sitte i ro.

Mira og Una satt pent og ventet. De to små var som ville dyr. Instinktet slo inn; rått kjøtt i sikte....

Etter hvert hadde de fått hver sin skål.

Buffy (13,5 uker) så på sin, så på Una sin (som inneholdt mye mer), glefasa i seg sitt og tok hele skåla til Una og løp ut på verandaen med den.

Samtidig tok Mira skåla til Alaska (9,5 uker), glefsa i seg hennes og fortsatte med sin skål.

Una satt lamslått og så på oppstyret. Alaska prøvde å få tak i Mira sin skål, men Mira vernet om den med "nebb og klør".

KAOS!

Jeg kom meg etter hvert opp fra gulvet og fikk skilt dem. Buffy og Mira på stua og Alaska og Una på kjøkkenet. Nytt forsøk. Jeg fylte to nye skåler. Alaska og Una fikk hver sin og spiste i ro og fred.

Jeg innser at vi må øve på to ting;
1. Sitte i ro og vente.
2. Forskjellen på mitt og ditt.


De er festlige hårballene mine, men jeg må innrømme at de er veldig søte og enkle å ha med å gjøre når de sover ;)

tirsdag 31. oktober 2017

Et liv uten tv!

For et par måneder siden kasta jeg ut tv'n. Den ble aldri brukt likevel, så det var bortkasta å bruke masse penger på kabel-tv og kringkastingsavgift.

Nyhetene er blodferske på internett og skulle jeg få lyst til å se på noe, så finnes det nettsteder hvor det er mulig.

Lasse savner den bittelitt, tror jeg, for å se Liverpoolkamper, men det var jo umulig her uansett, siden det ikke var kanaler hvor de ble sendt.

Mange hundre kroner spart hver måned, på noe som ikke ble brukt. Det ble mye koseligere på stua også, uten den svarte "kludunsen" på veggen.

mandag 30. oktober 2017

PanoRana trailen på Mofjellet!


I sommer dukket det opp en geocaching-trail i Mofjellet. Den starter rundt 400 meter over havet og går langs fjellet, hele tiden med flott utsikt mot byen og fjellene omkring. Trailen bærer navnet PanoRana (link til #8)


Jeg har logget de 8 cachene med å dele dem opp i 5 turer, ikke fordi det ikke er hensiktsmessig å ta dem i en tur, men fordi jeg har tatt dem som turer med hundene.


PanoRana #2 var den første, den ble logget 14. juni. Det var en flott tur med hundene og funn av en kjempefin cache full av julestemning.


Så gikk det noen måneder, helt til 8/10, før jeg og Lasse tok med oss hundene og gikk via #2 (slik at han fikk signert den) til #3. For en suveren utsikt! Dette ble Buffy sin første fjelltur. Vi hadde med kaffe og satt en stund og nøt utsikten mens sola varmet.

20. oktober gikk jeg, Mira, Una og Buffy til #4 og #5. Siden Buffy er så liten, ble det lang nok tur for henne. Nok en gang lot jeg meg imponere av den flotte utsikten langs hele stien.


Ei uke senere gikk jeg, Mira og Una til de 3 som lå lengst bort. #6, #7, #8. Jeg hadde lasta godt i den nye sekken min for å teste den med mye vekt i. Fantastisk sekk å bære.

Cachene skulle være greie funn, men på #6 hadde nok noen tenkt at de skulle hjelpe til og gjemme den veldig godt... Heldigvis fikk jeg hjelp av CO, slik at jeg fant den og fikk lagt den synlig, slik den skulle være.


På vei mellom #6 og #7 kom jeg på at det hadde vært en cache her før og bestemte meg for å se etter den. Joda, der lå den - og den var i god behold. "Tjønna" heter cachen (link) Kjempegøy å finne den igjen. Siden den er i god behold lot jeg den ligge. Vanligvis tar jeg med meg rester av gamle cacher hvis de bare er søppel, men denne er jo helt i orden.


Etter å ha funnet den siste tok vi kaffepause ved Hol-bua. Den ligger ved ei lita tjønn 415 meter over havet. Utsikten er flott og stillheten total. Det er rart at man er så nært byen, men samtidig så langt oppi fjellet i stillheten.

Dagen etter gikk Lasse tur med Una og Mira til disse cachene. Over natta hadde snøen lagt seg over landskapet.


Han fikk litt hjelp til å finne de cachene som lå på bakken, for de var nedsnødd og ikke så god sak å finne. Nydelig vinterlandskap.


De hadde også en super tur, selv om det snødde tett innimellom.


I dag bestemte vi oss for å ta den siste. PanoRana #1. Det var kommet 6-7 cm snø på bakken og hundene storkosa seg i snøen. Det blir mye lysere når snøen er kommet.


Vi satt en stund og drakk kaffe mens hundene løp rundt og herja i snøen. Super tur som passet perfekt for en snart 9 uker gammel Alaska og 12 uker gammel Buffy.


Mira var full av snøballer siden vi ikke tok på henne vinterdress, men hun er ei tøff dame og var like glad selv om pelsen var full av snø.

Nå er det sånn at Geotrollan blant annet skal kåre "Årets beste tradisjonelle cache", jeg har valgt å nominere hele denne trailen.

Ikke fordi cachene er noe spektakulære greier, men fordi de er enkle å finne og leder vei langs en flott tursti med fantastisk utsikt. En tur som er flott å gå uansett årstid, selv om ikke så mange av cachene er vintersikker.

Slike trailer vil vi ha flere av. Små trailer av cacher som tar oss med på vandringer i skog og fjell. Helgeland har flere slike, men dette er den flotteste trailen jeg har logget til nå i år, som er publisert i år.

Tusen takk for flott trail, kikkan!

torsdag 26. oktober 2017

Et hundeliv!

Tirsdag kom Lasse hjem med familiens siste tilskudd; Alaska.

Hun er en Svensk Hvit Elghund. Snø drivende hvit, som en liten isbjørn unge.

Stakkars Alaska var helt utslitt når de kom hjem. Hun hadde vært bilsyk hele veien fra Namsos.

Men etter å ha tuslet rundt i sitt nye kongerike, snust på resten av flokken, spist og drukket litt, så var hun i fin form igjen.

Buffy var helt vill; ny lekekamerat!
En som vil leke!!!
Lykken i livet.

Ja, la oss innse det; de to gamle damene var ikke mye til lekekamerater....

Nå er flokken fulltallig. Una og Mira har godtatt de små. Alt er harmonisk.

Nå skal Lasse være hjemme ei uke, så da kan Una og Mira få lengre turer alene med en av oss.
Vi har vært på tur i skogen med alle hundene. Det blir ikke så lange turer med valpene, men de får nå løpe og kose seg.

Lekekamerater. Snodig at de samler alle lekene i senga/buret. Ikke bare leker... savner vi noe, så finner vi det der. En ullsokk, hanske, gulvtua, mobilen, brusflaske, dobørsten m.m... Greit sånn, så slipper vi å lete....

lørdag 21. oktober 2017

Med hårballene på tur en solrik dag på Mofjellet!

Når det er så fint vær som det er i nord nå, bare må vi benytte anledningen til å gå i fjellet før snøen kommer. Det er blitt is på bakken og tjønnene. Frostrim gjør mose, strå, lyng og trær hvite.

Til tross for ett par minusgrader varmet sola godt.

Una elsker å nyte utsikten og løpe omkring. Hun er ganske god på innkalling, men har en tendens til å drømme seg bort når hun finner noe som lukter "godt"... da er øra mest til pynt....

Vi tusla innover stia. Skulle ikke gå så langt, men jeg hadde peilet meg ut to geocacher som var i valpe-vennlig avstand.

Etter å ha funnet den første gikk vi gjennom lyngen mot den neste. Det var så godt med sol. Buffy sliter litt når lyngen blir for høy, så da får hun sitte på med meg til vi har fjell under føttene igjen.

Den neste cachen ble det myyyye leting etter. Etter hvert viste det seg at den hadde flyttet seg en liten meter fra der den skulle være. Jeg tror nok ei mus hadde vært på ferde. Sporene ei mus hadde etterlatt kunne støtte den teorien. Kanskje lukta cachen godt etter de siste fingrene som hadde tatt på den?

Vi tok kaffe og godbit pause ved en av de (minst) 100 vardene på Mofjellet. Etter godbit ville Buffy leke med Una, men Una ville slett ikke leke. Siden Buffy ikke er den som gir opp, tuslet Una bare til neste utsiktspunkt for å være i fred. Buffy fulgte etter, men returnerte tvert på innkalling.

Nå er det ikke sånn at Mira gidder leke hun heller. Hun blir også lei av valpen, men hun har foreløpig mye større tolleranse enn Una. Jeg løfta dem opp på en stein og fikk tatt bilde av dem med utsikten i bakgrunnen.

Så tuslet vi til bilen igjen. Nok tur for i dag. Hjem og få etter-tur-godbit og litt søvn, hele gjengen.

fredag 20. oktober 2017

Tåketur på Mofjellet!

De 3 hårballene må få seg en liten tur selv om jeg ikke er helt i form.

Det ble sent på ettermiddagen før jeg bet sammen tennene og kjørte opp på Mofjellet, for å la dem løpe rundt.

Tåka lå tykk over sentrum, men ved masta på Mofjellet var vi høyt over tåkedekket og så på at sola gikk ned. Et tynt islag lå på bakken, ingen tvil om at vinteren kommer snikende.

Klokka var vel bare halv sju når sola var forsvunnet og en halv time senere var det blitt ganske mørkt. Buffy fant en fin liten hule i en bergsprekk. Der måtte hun selvsagt grave. Om hun tror hun er gravemaskin eller arkeologspire, det vet jeg ikke, men ingen tvil om at hun synes graving er gøy.

Mira og Una løp omkring og kosa seg.

Jeg fant geocachen ved masta og sto og så på utsikten og 3 små bål som brant.

Når jeg kjørte ned fra fjellet oppdaget jeg at det stod ett telt ved det ene bålet og en urgammel "camper-suv" ved det øverste.

Jeg kjente at jeg hadde veldig lyst til å dra på telttur. De som skulle overnatte her på Mofjellet hadde det fint; høyt over tåka og fantastisk utsikt!


onsdag 18. oktober 2017

Geocaching med 3 hårballer!

Ut på tur må vi til tross for sølevær, så hvorfor ikke kombinere det med ett par geocacher?

Jeg tok med meg hårballene og dro til Reinfjellia. Tåka lå tjukk, så det var trollsk stemning.

Vi tusla innover skogsveien. Ved den første cachen ble det ikke funn, så vi gikk videre til neste. Etter mye leting dukka den opp. Mira og Buffy venta spent på om vi skulle videre snart...

Så tusla vi ett stykke til innover veien før vi snudde og jeg bestemte meg for å gjøre ett nytt forsøk på den første cachen. Una brydde seg som vanlig absolutt NULL om geocaching og kosa seg bare med utsikten inn i tåkehavet.

Buffy derimot starta iherdig å lete. I går hadde hun stor suksess med å grave frem en cache og sette tannmerkene sine i den. Jeg prøvde å forklare henne at denne cachen var vintersikker, så da er den ikke på bakken, slik den hun fant i går var.

Buffy hørte ikke på meg og fortsatte grave. Da tok Mira ansvar og prøvde å forklare henne, men Buffy bare fortsatte gravingen.

"Mor, hun forstår ikke dette! Jeg gidder ikke mer, hun får bare grave!"  Mira ble lei, men så....

... ble hun litt interessert igjen. Hva kunne det være Buffy gravde etter? "Ha, ha, mor! Jeg lurte Mira, det er ingenting her!" Buffy snurra rundt, jeg reiste meg opp, putta mobilen i lommen, så hadde jeg cachen rett i øyet.

Så gikk vi søkk våte, men veldig fornøyde, tilbake til bilen alle fire....

Få varsel ved kommentaroppdateringer!