søndag 17. mai 2015

Myyyyyye geocachingaktivitet!

Den siste uka har det bare vært jobb, tur med Mira og mye geocaching.

Jeg hørte rykter om at en av de nypubliserte cachene i distriktet hadde vanskelighetsgrad 5 og hadde ligget urørt i 11 dager. Jeg samla sammen en gjeng til letedugnad ved midnatt på Kristihimmelfartsdag, men nyskjerrigheten tok overhånd, så jeg stakk innom området for å få ett overblikk.

Noen minutter etter at jeg kom, dukka det opp to biler, ei av dugnadsgjengen kunne heller ikke få ro i seg til å vente, samt to andre ute i samme ærende. Det ble ett hyggelig mini-event, hvor jeg plutselig fikk øye noe som absolutt ikke hørte hjemme i naturen der vi var; cachen selvsagt! Fornøyd kunne jeg logge som FTF, 11 dager etter publisering, utrolig til å være i Rana, hvor de fleste nypubliseringer blir logget innen det er gått 11 minutter etter publisering!

Utrolig nok min 14. FTF (First To Find) i år!
(Bildet til høyre er selvsagt av en annen logg og bildet over fra ett helt annet sted...)

Nei! AAA
Går det denne gangen?
I går var jeg og en annen geocacher ute på leting igjen. Cache høyt oppe i en fuglekasse. Gode råd er dyre når man ikke har med stige og treet ikke har en eneste gren å stå på... En pinne gjorde det mulig å fiske den ut og få den ned. Loggen ble signert - og da måtte selvsagt cachen opp og inn i fuglekassa igjen.

Etter masse, masse prøving og feiling som bestod i at jeg prøvde alene først. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg fikk boksen i hodet når den ramla ut av kassa... like overaska hver gang, like vondt i hodet hver gang. Men så fikk vi, ved iherdig samarbeide cachen på plass ved hjelp av å kile boksen fast i en pinne og dytte den inn i fuglekassa med en annen. Fornøyd lukka vi luka mens vi lo noe fryktelig...

Pr. i dag har jeg logget 3228 cacher, men det begynner å bli tomt for grønne bokser på kartet her i Rana. Skrekk og gru! Egentlig begynner det å bli glissent overalt i 40-50 mils omkrets. Blir lange turer etter hvert nå.

Helt siden jeg startet med geocaching 25. mai 2010 har jeg notert cachefunnene i små notatbøker. Bok nr. 7 er halvskrevet nå. Cachens funn-nr., navn, dato for logging, hvilken type, hvordan den var gjemt, om det var noe spesielt med den, eventuelt også sluttkoordinater hvis det er en mystery eller multi.

I dag er det 17. mai feiring over hele landet. Heldigvis slipper jeg barnetog og masse styr. Russetiden er over for eldstemann i huset, han er rødruss i år. Det har vært moro for meg å ha huset fullt av feststemt ungdom. Likevel; gratulerer med 17. mai, alle sammen!

lørdag 9. mai 2015

Geocachingtur til Saltdalen!

Bilde som viser starten av turen og elva vi gikk langs.
Det har vært fine dager i nord den siste tiden. Likevel er det sånn at snøen enda ligger tykt i de fleste turområdene her i Rana. Jeg er mildt sagt lei av snø!

Derfor lastet jeg inn cacher i Saltdalsområdet og så la jeg og Mira i vei dit. Jeg hadde sett meg ut en fin trail på 10 cacher over en strekning på 8,5 km. Det måtte da bli en fin tur i sola, tenkte jeg, og det stemte så absolutt.

Farlig norsk hengebro...
I dette området er snøen borte, så det var fint å tusle innover langs stien som går på begge sider av elva, noe som gjør at man går langs den ene siden først, krysser elva og på den andre siden tilbake.

Jeg var spent på hvordan Mira ville takle hengebroen, men som dere ser er hun på vei over den lenge før jeg kom frem til den. Supert! Siden jeg ikke er glad i disse hengekøyene over frådende elver er det greit å slippe å bære en firbeint hårball over dem.

Utsikt fra Kjemåfossen.
Det ble en nydelig tur i vakkert landskap. Noen avstikkere fra elva, selvsagt, slik er det å være geocacher. Oppe ved Kjemåfossen er utsikten vakker både mot fossen, Saltdalen og Solvågtinden. Den fjelltoppen er det enda en del snø på, så det blir nok ennå en stund før det blir aktuelt å gå opp dit.

Alle de 10 cachene langs ruta ble funnet. En mystery (løst for lenge siden), en multi (en til ble løst, men den skal logges neste gang) og så 8 vanlige cacher.

Saltdalen kl. 21:10. Nordland på sitt beste. Snart blir det midnattsol og dagslys hele døgnet. 
Ved den ene ble det ganske mye leting. Koordinatene ledet til den siden av stien som er mot elva, så mens jeg leta der hørte jeg ett "plask"! Mira falt i elva! Hun svømte som bare det, jeg hev fra meg mobil og GPS og gjorde meg klar til å hoppe utti. Da var hun heldigvis kommet så nært elvebredden at jeg kunne holde meg fast i ett tre med en hånd og gripe tak i sela hennes og løfte henne opp på land. Phu! Fy f... så redd jeg ble... Heldigvis gikk det bra. Svømme kan hun helt klart. Det kan nevnes at cachen var 10 meter fra stien på den andre siden, så hadde jeg lest hintet først kunne vi spart oss skrekkopplevelsen...

Dette bildet er også tatt ved 21-tiden, men siden sola skinte lyver bildet og skaper trollsk stemning.
Det ble en flott tur. Jeg valgte å ikke overnatte, kvelden var enda ung og det var god til å kjøre hjem igjen. Jeg gleder meg masse til resten av den kommende geocachingsesongen. Det blir garantert mange flotte turopplevelser i vakker natur.

Årets turdag nr. 23

onsdag 6. mai 2015

Omplassering av hund!

Mira er ett sjarmtroll.
Det er nå gått en måned siden jeg adopterte Mira. En 8 år gammel Amerikansk Cocker Spaniel. For oss har denne prosessen vært helt uproblematisk. Mira fant seg godt til rette fra dag en. Har vært glad, tillitsfull, trygg, lydig og enkel å ha med å gjøre hele tiden, selv om hun finner på noen rampestreker innimellom.

I tiden som har gått siden Mira kom hit, har jeg tenkt en del på dette med omplassering av hund.

Selv brukte jeg mye tid til å tenke over om jeg egentlig ville ha hund, det er helt klart mye arbeide med dem og de krever en god del omsorg og oppmerksomhet.

Noen måneder før Mira ble adoptert begynte jeg å følge med på annonsene på finn.no. Jeg leste veldig mange annonser, men ingen føltes helt rett for meg.

Jeg viste at jeg helt klart ikke hadde lyst til å oppdra en valp.

I tillegg hadde jeg følgende kriterier;

  • En voksen hund. Ferdig fysisk utviklet og oppdratt.
  • Mellomstor. Ikke så liten at den ikke ville klare fjellturer (siden jeg lever ett aktivt liv), ikke så stor at jeg ville slite med å finne "barnevakt" om det skulle bli behov for det.
  • Ikke utrygg i møte med andre hunder. Siden jeg bor i byen vil det være naturlig å møte mange andre hunder når man går tur i nabolaget.
  • God helse.
  • Ikke utrygg i møte med barn. Selv om jeg ikke har små barn, så møter man barn overalt.
  • Ikke en jakthund. Jeg går ikke på jakt og kan ingenting om hvordan disse hundene opptrer.
  • God dialog med tidligere eier.
  • Årsaken til omplasseringen. Det kan være mange årsaker til at noen vil omplassere hunden sin. Men jeg ville ikke ha en hund som ble omplassert på grunn av allergi eller at noen bare var lei av å ha hund. Dette fordi at hunden da kanskje ikke hadde fått nok omsorg og oppmerksomhet i tiden før avgjørelsen ble tatt. Jeg ville ha en hund som hadde det bra der den var.
  • At tidligere eier følte seg trygg på at hunden ville få det godt hos meg.
Det som ikke var viktig for meg var;
  • Rase og stamtavle. Jeg kunne like gjerne ha en blandingshund. Ønsket meg en turvenn, ikke en utstillingshund.
  • Pelsstell. Jeg har god tid til å stelle pelsen til en hund.
  • Alder, bare den var voksen.
Jeg ga meg god tid. Å overta ansvaret for en hund er noe man må være helt sikker på. Den er ett levende vesen som man ikke bare kan gå lei av. Man må tenke mange år frem i tid.

Mira med langhåra pels, en stund før hun ble adoptert.
Før påske kom jeg over en annonse jeg leste flere ganger. Denne var om Mira. Det som stod i annonsen følte jeg passet for meg. Jeg brukte påsken til å tenke over om jeg skulle ta kontakt. Noe jeg bestemte meg for å gjøre.

For oss har denne prosessen gått utrolig bra. I forkant var jeg forberedt på noen dager med at hun ville savne sitt gamle liv, ikke spise noe særlig og kanskje "sture" litt. Dette skjedde ikke. Det har vært mye spennende som har skjedd her, mye aktivitet og mange å få all oppmerksomhet fra. Og mange å stjele mat fra... festlig frøken...

Mira løper i Talvikparken.
Man må heller ikke tro at det er gratis å ha hund, for det er det ikke. Selv om hunden eventuelt blir omplassert vederlagsfritt, så er det andre ting som koster en del. De bør ha bur og seng. Matskåler, mat, bånd og dra-seler. De trenger veterinær-tilsyn og medisiner når de blir syke.

Jeg har brukt mye penger på utstyr, veterinær og medisiner siden hun fikk dobbeltsidig ørebetennelse. Det vil også koste en del å få "pass" slik at hun kan bli med over grensen til Sverige. Alt dette i tillegg til fòr og godbiter. Hun har heldigvis ID-chip, men må bare omregistreres til meg, noe som er viktig i tilfelle hun kommer bort ett sted.

Jeg har en oppfordring til alle som ønsker seg hund, om det er en omplasseringshund eller en valp;

  • Sjekk hele familien for allergi før du får hunden.
  • Finn en hund som passer inn i ditt liv. Det er du som får hund, ikke ungene eller naboen.
  • Forstå at den må få gå/løpe tur hver dag, uansett vær.
  • Forstå at den lever lenge i ca 15 år, du skal ha tid til den så lenge.
  • Innse at alle hunder krever pelsstell. Børsting og vasking.
  • Hele huset blir fullt av hundehår og sølete poteavtrykk. Det kommer man ikke unna.
  • Ha for alt i verden økonomien i orden. Det koster en del å ha hund og uforutsette utgifter kan dukke opp.
På skitur i fjellet.
Alt dette er kanskje helt opplagt, men ekstremt viktig å tenke over. Vær sikker før du skaffer deg hund. Hvis du ikke har hatt hund før kan det være greit å prøve å få låne en hund en måneds tid, være hundepasser mens eieren er på ferie eller noe.

Jeg er utrolig glad for det valget jeg har gjort. Føler meg kjempeheldig som har fått overta Mira og er veldig takknemlig for at tidligere eier viste meg tilliten verdig. Tusen hjertelig takk, Stina.

Nå gleder jeg meg enda mer til sommeren. Det kjennes veldig fint å ha fått en turvenninne.

tirsdag 5. mai 2015

Må man på "ekstremtur" for å ha en fin tur?

Moloen på Mjølanodden
Jeg fant i dag frem tre bilder fra hverdags turene som jeg har vært på den siste tiden. Er det ikke flott? Bare ett par km fra ytterdøra mi i sentrum av Mo?

På Facebook og Instagram møter jeg daglig på bilder fra storslåtte "ekstremturer". Jeg bruker ordet "ekstremtur" om turer som går til toppen av høye fjell, over flere dager på vidda og under værforhold som ikke alltid er like trygge. Turer som er blitt allemannseie, men som jeg likevel betrakter som "ekstreme". Egentlig er de bare litt lengre og fysisk krevende enn andre turer, men likevel bruker jeg ordet "ekstremtur".

Mange av bildene viser glade mennesker som står på toppen av ett fjell, med sola glittrene rundt seg. Noen viser så vidt ansiktene, omgitt av tåke og snø. Jeg vet absolutt hvilken fantastisk følelse det er å stå på toppen, for det er det. Likevel har jeg, under mine tusle-turer i sentrumsnære strøk, tenkt på at det er en fin tur å bare gå en slik dagligdags tur også. Det er mye fint å se på.

Jeg hører oftere og oftere ting som f.eks.; "Jeg trenger ikke nå de høyeste toppene for å ha en fin tur!" og "Toppturer er ikke min greie, jeg går heller i skogen og på fjellet uten å nødvendigvis måtte komme meg øverst." Da har jeg begynt å undre på hvorfor folk er begynt å si slike ting. Kan det være alle bildene fra "ekstremturene"?

Fjæra på Mjølanodden
Det er så mange måter å ha en fin tur på. Alt etter dagsform, hvor mye tid man har til rådighet og ikke minst hva man selv ønsker. Ikke alle har behov for at enhver tur skal være en topptur eller en ekspedisjon over flere dager.

Da undres jeg også; blir terskelen for å dra på en vanlig tur høyere av alle bildene og beretningene fra "ekstremeturene" som er gjennomført av "mannen-i-gata"? Blir gleden over den vanlige fjellturen, skogsturen eller rusleturen mindre av dette?

"Stairway to heaven"
Mange har stor glede av å legge ut bilder fra turer på Facebook og Instagram. Jeg også. I tillegg til her på bloggen. Det jeg selv ser er at bilder fra lange turer og toppturer skaper mer oppmerksomhet enn de kortere hverdagsturene. Til tross for at bildene fra hverdagsturene mange ganger er mye finere enn dem fra toppturene. Det forundrer meg litt.

Jeg koser meg på alle turer, uansett hvor jeg går og helt uavhengig av været. Jeg koser meg mye med å se på bildene fra andres turer. Så begynte jeg å legge merke til at jeg syntes bildene fra små bålturer i fjæra, rusleturer i skogen og bilder fra oppkjørte skiløyper virket vel så flott som bildene fra "ekstremturer". Dette selv om mange av disse "ekstremturene" er turer jeg selv har ett ønske om å dra på og som jeg ganske sikkert kommer til å gjennomføre en gang.

Gjennom de 5 årene Villmarkshjerte har eksistert har jeg fått mange tilbakemeldinger på at jeg har inspirert folk til å dra på tur. Det er jeg faktisk ganske stolt av. Tross alt er de aller fleste av mine turer dagsturer som alle kan gjennomføre. Overalt finnes slike turmuligheter.

Så mitt svar på spørsmålet jeg stilte i overskriften er;
Nei, man må slett ikke dra på en "ekstremtur" for å ha en fin tur!

God tur, folkens! Kos dere masse og nyt omgivelsene :)

søndag 3. mai 2015

Tur til Mastutofta!

Endelig fremme, Mira fikk sitteunderlaget og godbit.
2. mai og solskinn. Ingen dag å sitte inne på. Tursekken ble pakket med lett innhold og jeg bestemte at dagens turmål skulle være Mastutofta.

Så vi la i vei. Jeg antok at det var litt snø innimellom de siste hundre høydemetrene, men det var ikke bare litt og ikke bare de siste hundre høydemetrene...

Første delen av turen går langs en skogsbilvei som leder til en kraftstasjon. Her var det fint å gå, til tross for at det lå snø i enkelte partier. Gamle scooterspor hadde gjort snøen hard, selv om det utenfor scootersporet var "sukkersnø" som jeg bare sakk gjennom.

Litt snø å vandre i... uten ski, selvsagt...
Av en eller annen mindre lur årsak fant jeg ut at jeg skulle ta av fra veien og følge stien, dette til tross for at jeg så at det var mye snø den veien. Det resulterte i at godt over halvparten av de 3 km til målet ble en stor fysisk påkjenning; dyp "sukkersnø", jeg sakk ned i snøen til knærne for nesten hvert eneste steg.

Stien var selvsagt borte... så da gikk jeg i høvelig rett luftlinje mot målet. Det gikk høvelig greit og vi kom fram etter en times tid.

Mastutofta ble mitt Ranatraskenklipp nr. 9 i år. Ergo er jeg godt i gang. Klippepunktet er flyttet ut av den tette skogen dere ser i bakgrunnen på bildet.

Det er nå plassert på veggen til den lille hytta som står der hvor det en gang stod en fjellgård. Denne lille detaljen har jeg kritisert flere ganger. Hvorfor ha klippepunktet inne i mørke granskogen, når restene etter den gamle gården ligger 50-60 meter unna? Nå er jeg fornøyd med plasseringen.

Hytta er knøttlita, inneholder bare bord og stoler, en liten kjøkkenbenk, noen hyller og en vedovn. Den er selvsagt låst. Jeg vet ikke hvem som eier den, men dette er ei sånn lita stue som hadde vært fin å finne ulåst. Likevel, siden den sikkert er i privat eie er det veldig forståelig at den er låst.

Vi gikk ikke i retur samme veien som vi kom opp. Jeg valgte å gå i rett luftlinje mot skogsbilveien. Fra Mastutofta er det rundt 300 meter ned til veien. Dette i stedet for å ta av ved kraftlinja og gå 1,5 km gjennom skog og over myrer.

Gjennom granskogen var det snøfritt. Over myra var det dyp "sukkersnø". Over elva var det fine steiner å gå på, trodde jeg... det viste seg at den første var veldig løs... dermed fikk jeg testa temperaturen på vannet i elva... den er kald, kan man si. Søkk våt på beina, opp til knærne, kom vi oss omsider opp på veien. Kompakt snø å gå på, før det omsider ble snøfritt.

Det var rein i området, jeg så en og annen innimellom, men lot Mira fortsette å være løs. Hun virket ikke til å legge merke til dem eller bry seg om dem. Bare en halv km eller så, fra bilen, dukket det opp en flokk på 10-11 rein ute på myra rett ved siden av veien. De vises ikke så godt på bildet, men 3 av dem er på bildet.

Jeg var litt spent på om Mira kom til å løpe mot dem, men nei. Hun så på reinen, snudde seg og så på meg, så på reinen igjen og så tuslet hun bare videre nedover veien. Når flokken begynte å løpe vekk fra oss var jeg sikker på at hun kom til å løpe etter, men nei, hun stod bare helt i ro og så på dem. Så fortsatte vi mot bilen. Utrolig hund. Jeg er spent på om hun kommer til å fortsette slik, eller om jaktinstinktet vil komme til syne etter hvert. Pr. i dag tviler jeg sterkt.

Alt i alt en fin, men litt slitsom tur (på grunn av snøen). Totalt 6 km og 2,5 timer på tur inkl. en halv times pause. Nå vet jeg for all fremtid at jeg kommer til å følge skogsbilveien helt til jeg ser kraftstasjonen og gå opp gjennom granskogen det siste stykket. Mye enklere.

Årets turdag nr. 22

torsdag 30. april 2015

God helg!

Nytt bad i sokkelen
Nå har de fleste av dere tatt helg, langhelg, men jeg skal jobbe. Så tar jeg langhelg fra mandag morgen til neste mandags kveld. Blir like bra, om ikke bedre.

I sokkelen er russefeiringa i full gang. Tenk at min eldste er blitt rødruss! Tiden går fryktelig fort. Det er veldig moro å ha huset fullt av feststemt og glad ungdom.

Dere skal få en snik-titt inn på det nyrenoverte badet i sokkel-leiligheta, jeg kommer tilbake med ett skikkelig blogginnlegg fra den prosessen etter hvert. Dere skal få vite helt ærlig hva jeg mener om folka, jobben som er gjort og om de holdt prisen de lovet.... Håndverkerne lovet å være ferdig til russefeiringa startet, det klarte de nesten, bare ei luke igjen for snekkeren å få på plass. Ett bittelite bad, men det har alt som trengs på ett bad. Stilfullt og lyst.

Skulpturen "Havmannen"
Det har vært flott vårvær de siste dagene, så jeg og Mira har vært på 2-3 turer hver dag. Ikke langturer, siden snøen ligger klistret de fleste steder ennå, men vi går hjemmefra og innom parker og skogsområder i nærheten. Hver tur blir rundt 4-6 km. Godt å komme så mye ut, men OMG så tungt det er å gå på asfalt. Gleder meg veldig til å gå i skog og fjell igjen, mindre vondt i føttene...

For ett par dager siden var vi og gikk "beach-walken" i sentrum. Byen badet i sol, skulpturen "Havmannen" ble lyst opp av solstrålene. Fint å tusle langs fjorden.

Jeg håper dere får ei superfin langhelg. Jeg ønsker også all russen rundt omkring en flott russefeiring; gjør nå for all del ikke noe jeg ville gjort. ;)

Go'hælg!

søndag 26. april 2015

Helgelands-kyst-fjell-og-skog fra sin beste side!

Før helga var det ingenting hos meg som følte at snøen frista nevneverdig. Jeg er klar for våren. Selv om det begynner å bli mindre snø her i Rana, så ligger det enda mer enn nok i skog og fjell.

Da tenkte jeg at det beste kanskje var å dra til snøfattige områder og finne noen geocacher. Lenge siden jeg virkelig har gjort en innsats på det området.

Derfor la vi turen til Sandnessjøen på fredag formiddag. Det var blitt tidlig ettermiddag når vi startet vandringen. Først leting etter 2 cacher, en FTF og en DNF, så gikk vi over myr, myr og mer myr før vi startet stigningen opp til Vettfjellet.

Utsikten fra toppen er upåklagelig, til tross for at det ikke er ett veldig høyt fjell med sine 240 moh. Cachen som har ligget der siden 2003 ble raskt funnet. Fornøyd var vi. Så bar det ned derfra og inn i skogen, ja, bedre i skogen enn ny tur over myrområdet.

Sola lyste kraftig opp og snart var vi tilbake på stien som skulle lede oss til Einangsfjellet, 300 moh. Det som kalles Stor-runden. Cachene ble funnet, en etter en, dvs. 2 til ble DNF, 6 til ble FTF.

Det er ingenting å si på utsikten fra Einangsfjellet heller. Rett og slett vakkert! Snøen smelter og kryper stadig oppover fjellsidene. Det er håp om en ny vår.

Til tross for at det var snøfritt her oppe for ei uke siden, hadde det kommet en del snø den siste tiden, noe som medførte at vi tuslet det meste av fjellet søkk våte på beina, både jeg og Mira.

Noen fjellblomster var blitt overasket av snøfallet, men de kloret seg fast i fjellveggen likevel.

Cachene var av samme slaget hele runden. Det gjør ikke noe, cache-trailer er gjerne sånn. Når man attpåtil er først, da spiller det i alle fall ingen rolle.

Her hvor vi fant denne var vil kliss bløte og veldig kalde, mildt sagt. Temperaturen hadde sunket til 2 grader og vinden blåste godt. Kvikk Lunsj på meg og kjeks til Mira. Så måtte vi bare løpe videre for å holde på den lille varmen vi hadde igjen...

Nå ja... vi kunne spart oss den løpinga... den medførte at vi gikk gjennom isen, begge to. Jeg stod med søle og vann til midt på leggene, Mira stakkars hadde det langt verre. Nå var det virkelig bare å løpe varmen i seg igjen, men først; sjarm-troll-bilde.

På turen traff vi først ett par med en hund. Han var ikke veldig interessert i Mira, så hun virret bare frem og tilbake mens vi slo av en prat. Så traff vi en annen kar, han snakket ikke mange ordene... virket kanskje som om han var opptatt av sine egne tanker, noe som er kjekt på fjelltur. Den siste vi traff var dama som fortalte at her var snøfritt for ei uke siden. Hun hadde også joggesko på seg og var om mulig mer våt på beina enn det jeg var.


Nydelig, eller hva? På vei ned går man siste delen av Breitinden, den sørligste av De Syv Søstre. Totalt ble turen min på 1,3 mil. Jeg antar Mira gikk ett par km ekstra, siden hun løp litt frem og tilbake. Når vi kom til bilen hoppet hun som vanlig rett inn og krøllet seg sammen på ullpleddet sitt. Av med den våte, gjørmete selen og på med bilbeltet. Hun orket ikke være misfornøyd med å få på bilbeltet heller... så sliten var hun.

Klokka var blitt halv ti når jeg tok det siste bildet. Her er vi startet på turen ned fra fjellet, Søvik under oss og Helgelandskysten som bader i sola. Tenk; nå nærmer vi oss de lyse sommernettene igjen. Som jeg gleder meg til nattlige fjellvandringer.

Årets turdag nr. 21

onsdag 22. april 2015

Omsider; planlagt geocaching-helg!

Jeg satt her og følte på kroppen at noe var fryktelig galt. Spekulerte lenge og vel, men kunne absolutt ikke forstå det. Så kom den ukentlige mailen fra Geocaching HQ, da gikk det opp for meg; jeg hadde cache-abstinenser!

Cache-kartet ble raskt leta opp på pc'n. Jeg saumfarte Nordland på kryss og tvers. Hvor kunne jeg dra for å få best mulig utbytte i cache-sanking denne helga? Snøen ligger enda tykk i flere cacherike områder, men så oppdaget jeg ett område jeg faktisk ikke har funnet en eneste cache. Hvor jeg utrolig nok har mulighet til å øke beholdningen med rundt 50 stykker. Jubel og glede! Det vil absolutt hjelpe på når jeg har en begredelig funn-statistikk på 6 cacher i år.

Så nå skal SASkoglund Cache Car pakkes for tur, til hvor røper jeg ikke enda, men dere skal nok få vite etterpå. Overnatting er fikset for to dager, GPS'en er fylt med cacher i området, tursekken pakket og reisebagen står klar til å fylles.

Mira skal innføres i geocachingens spennende verden og læres opp til å bli en skikkelig cache-sporings-hund.

Turen starter fredag ettermiddag, forhåpentligvis er badet i sokkelen ferdig innen da. I tillegg må jeg innom dyrlegen med Mira for å få sjekket at hun er kvitt ørebetennelsen. Som jeg gleder meg til årets første geocachinghelg! Dette blir storveis både for to-beint-geocacher og fir-beint-hårball :)

tirsdag 21. april 2015

Småturer rundt om i bynære strøk!

Siden jeg er på jobb om nettene for tiden blir det bare små turer rundt om i bynære strøk. Jeg har funnet flere steder hvor jeg møter folk som har hundene løse, noe som er veldig kjekt både for at Mira skal få løpe og for at hun skal få sosialisere seg. På disse stedene sier alle jeg møter at dette er områder hvor folk synes det er greit at hundene er løse. Det har jeg vært litt usikker på, det er jo båndtvang, samtidig er det viktig å holde lydigheten ved like.

Jeg treffer mange trivelige folk, jeg spør og graver for å lære mest mulig. Mira er en grei hund, både i møte med andre hunder og mennesker. For meg er det også godt å gå ut på tur her i sentrumsområdene ett par ganger om dagen. Kjekt mens jeg venter utålmodig på at skogen skal bli fri for snø.

I dag la vi turen til Hauknesstranda. Ett tilrettelagt lite turområde som til og med har T-merket sti. Helt unødvendig, man kan ikke gå seg bort i denne lille skogen og strandsonen, men det er nå litt koselig med de røde T-ene.

En og annen hestehov har stukket hodet opp av bakken. Noen trær har begynt å få knopper og litt grønt er begynt å komme frem i skogen.

Vi tuslet til stiens ende i begge retninger og så virret vi litt i skogen. Mira løper og logrer med halen hele tiden. Jeg hører lydbok og snakker med folk jeg møter. Livet er blitt litt annerledes de siste to ukene.

Tåka lå tykk ute i fjorden, men det er veldig fint å tusle på bergene og i fjæra igjen. Lenge siden sist jeg har vært her. Det er fint ute ved fyret.

Jeg håper dere alle sammen har en super uke. Nå gleder vi oss bare til helg og ny langtur.

søndag 19. april 2015

Turhelg, men ikke som planlagt!

Turhelga ble ikke helt som planlagt. Værmeldinga endra seg brått på torsdag, det skulle bli litt vind i Saltfjellet. Plan B ble sjekket opp med kjentfolk i forhold til skredfare. Skredfare var det, men ikke verre enn at det var forsvarlig å gå. Jeg sjekket også opp en plan C, for å være sikker på at det ble tur.

Turfølget mitt er ikke vant til å bære tung sekk, ikke vant i fjellet, verken på ski eller på føttene. Ei heller kjent med DNT-systemet og hyttene. Likevel ville hun prøve.

Når vi kjørte over Saltfjellet skjønte jeg at hun var mer skeptisk til snøskred og vinden som var meldt enn det jeg er. Plan B, som var innover ett dalføre fra Junkerdalen, ble derfor raskt skrinlagt. Det er ikke noe gøy å være på tur i ett område hvor man er redd for å gå.

Vi kjørte til Storjordstua og overnatta der. Rødvin, latter og skravling. Mira fant seg godt til rette med hyttelivet og løp rundt hele området og undersøkte. Dagen etter besluttet vi å kjøre mot Beiarn og Tollådal og gå opp til Bjellåvasstua selv om vinden fremdeles var på værvarslet.

Ved ankomst startpunktet kom tvilen snikende igjen, sekken var tung, høydemetrene mange og det ble mange telefoner hjem. Jeg viste hva jeg gikk til og at turen var gjennomførbar, men jeg viste også at denne avgjørelsen kunne ikke jeg ta. Skulle vi gå, måtte det føles rett for turfølget også. Det dreide seg tross alt om Saltfjellet, for ei som var ukjent med dette livet.

Det endte med at vi valgte å snu, kjøre opp til Beiarfjellet og gå til Tverrbrennstua. Denne turen er ikke lang, bare ett par km, men i vakkert vinterkledd snølandskap. Egentlig en greit tur for å få prøvd hvordan det er å gå med litt tung sekk på ski. Mira kosa seg og løp i snøen.

Tverrbrennstua, som er to hytter og uthus, var ganske så nedsnødd. Dører og vinduer var gravd frem, men utsikten var rett inn i snøveggen utenfor hyttene. Siden vi hadde med hund, måtte vi bo i gammelhytta. Den var mindre enn nyhytta, men absolutt like fin.

Vi spiste litt mat, før vi gikk ut og gikk en tur rundt i området. Oppe i en fjellskråning hadde noen ungdommer laget flere snøhuler på rekke og rad. Jeg og Mira gikk opp dit for å se. Flotte snøhuler og fabelaktig utsikt over landskapet.

Det var noen andre hytter i området. Jakt-og jeger-foreningen hadde en og i tillegg var det 2 privateide. Vi måtte selvsagt se på disse.

Det er litt godt å bare gå en liten tur ut fra ei hytte også.

Vi laga god mat og skravla. Ei gruppe på 12 personer fra Bodø turistforening kom og la seg inn på den andre hytta, de skulle fortsette til Bjellåvasshytta dagen etter og gå ned til Lønsdal på søndag. Vi ble invitert til å slå følge, men 24 km på ski (en vei) ble helt klart urealistisk å gjennomføre.

Derfor besluttet vi å gjøre helga kortere enn planlagt og la kursen hjem på lørdag. Til tross for dette, må jeg si at jeg er veldig fornøyd med helga. Det er trivelig å dra på hyttetur og kose seg.

Jeg fikk sett hvordan Mira taklet å være på tur i snøen, noe som gikk veldig fint, selv om jeg antar at den totale lengden på skituren bare var 8 km. Til tross for at det ikke var nødvendig, prøvde jeg å ha på henne vesten en stund. Hun syntes ikke det var plagsomt, løp like godt med den på.

Turfølget ble medlem av DNT før vi dro og fikk ett godt innblikk i hvordan DNT-hyttesystemet fungerer. Vi besøkte 4 hytter, siden vi stakk innom Lønsstua og Bolnastua på vei hjem, i tillegg til de to vi overnattet på. Hun virket ivrig til å få med seg familien på tur, for mange av hyttene er absolutt familievennlige turmål.

Jeg anser det heller ikke å være noen krise at jeg ikke kom meg opp på Saltfjellet denne gang, det kommer flere helger og jeg kan dra alene sammen med Mira. En ny hytte ble krysset av på lista over besøkte DNT-hytter (noen har jeg jo vært på flere ganger). Tverrbrennstua ble min hytte nr. 17.

Årets turdag nr. 18, 19 og 20.

onsdag 15. april 2015

Pakker til ny skitur på Saltfjellet!

Det er full aktivitet i huset for tiden. Håndverkerne holder på med badet i sokkelen, Mira skaper mye leven og jeg pakker til ny skitur på Saltfjellet.

Skiene ble levert inn til preparering på Sport1 i går og henta i dag sammen med skismurning og slike ting. Ny ullstilongs måtte også til, nytter ikke med de gamle som er full av hull. Mira har fått seg regn-vest, siden pelsen er så kort og hun virker til å fryse veldig i vind, snø og regn.

Jeg har funnet frem det meste som trengs til turen. Bare litt mat igjen å ordne til.

Planen er å dra til Saltdalen i morgen, overnatte på Storjordstua, for så å legge kursen mot Tollådalen på fredag morgen. Derfra skal vi gå opp til Bjellåvasstua, slik som forrige tur og hvis det går bra med Mira, fortsetter vi til Midtistua på lørdag og går ned igjen på søndag.

Det går bare fint med Mira. Vi var til dyrlegen på mandag, siden hun hadde klødd så fryktelig i ørene. Det viste seg at hun hadde dobbeltsidig ørebetennelse, stakkars sjarmtrollet. Helt utrolig at hun har klart å være så tålmodig med prøving av ett 30 talls dra-seler tidligere på dagen, med så mye smerter som hun måtte hatt. Men nå har hun fått medisin, både øredråper og smertestillende. Rød dra-sele; riktig moteløve.

Vi har gått en eller to lengre turer hver dag. I går gikk vi nesten ei mil. Gatelangs denne gang. Hun løper mer nå, når jeg slipper henne løs, kommer "stormende" når jeg roper henne tilbake. Helt fabelaktig.

Hun er en liten ramp også. Jeg har ved ett par anledninger før sett at hun har vært på kjøkkenbordet og forsynt seg... Første gangen lå 2 pakker med godbiter sammen med noen andre ting på bordet, hun hadde tydeligvis hatt "hjemme-alene-fest", for den ene pakken hadde hun fått av plasten på (den lå strødd i småbiter over hele kjøkkengulvet) og innholdet var søkk vekk. Dagen etter var det sølete potespor på duken... men da ingen fangst.

I dag tok jeg henne på "fersken". Jeg hadde funnet frem en godbit som hun skulle få etter drypping av ørene. Så ble jeg distrahert av telefonen i 2 minutter. Vips! Godbit snappet... Uklart bilde, men dere skjønner tegninga. Raskere enn lynet inn i buret for å spise fangsten...

Det er nå litt festlig. Ingenting kan være på bordene noen steder. Uvant for oss alle tre her i huset, men sånn får det vel bare være. Hun har vist alltid vært en liten ramp på dette området. Og til tross for at nesten alle jeg møter tror hun er en valp, så er hun jo tross alt ei 8 år gammel dame.

Etter lange turer er det viktig å passe på å få mulighet til å sove tungt, slippe å passe på om jeg gjør noe annet, så da ligger hun oppå meg. Rører jeg på meg så våkner hun, ergo har hun full kontroll. At det kan være godt å ligge slik, det forstår jeg bare ikke...

Nå er det stille i huset, noe som har vært en sjeldenhet de siste dagene, de bråker fælt i kjelleren. Jeg tror badet blir veldig bra. Dyktige og trivelige karer som holder på. Dere skal nok få vite hva jeg mener om både firma, folk, resultatet og prisen når det er ferdig der nede. Foreløpig er jeg meget fornøyd.

Siden dette blir siste blogginnlegget før helga vil jeg benytte anledningen til å ønske dere alle en riktig god helg! Nyt livet, folkens!

søndag 12. april 2015

Tur til Tortenkøta og Bjynnlisletta!

Det nyttet ikke å få sove på lørdag heller. Klokka var bare litt over 12 når jeg var lys våken. Jeg fatter og begriper ikke hvordan det går an, for slik har det vært siden før påske...

Men jeg fant ut at jeg like greit kunne stå opp, det var nydelig turvær og jeg tenkte det kunne vært greit å se hvordan Mira fungerte på tur i snøfritt fjellandskap.

Jeg sendte sms til en kompis og spurte om han ble med, veldig lurt, for han kjørte akkurat da utover mot Flostrand for å gå til Tortenkøta og skulle klippe Ranatraskenkortet. Jeg og Mira hev oss rundt og kjørte etter.

Nå er det noen år siden jeg har vært ved køta på denne årstiden, vanligvis blir det sommer- eller høst-tur. Nå var det bare noen snøflekker igjen enkelte steder og Mira imponerte stort som fjellgeit. Hun var løs hele tiden, løp ikke langt fra oss og kom tvert tilbake på innkalling. Lettvint hund.

Koselig å gå sånn og skravle om livets rariteter og utfordinger. Veldig kjekt å få litt informasjon fra noen som har hatt hund selv. Det er mye jeg lurer på, selv om jeg har vokst opp med hund og har hatt hund før. Man glemmer og møter andre utfordringer.

Etter kaffe/brus/kvikk lunsj (og noen godbiter til Mira) bestemte vi oss for å ta en tur til. Siden vi likevel var i området - og det er langt å kjøre fra Mo - la vi turen innom klippepunktet på Bjynnlisletta også.

Der var det mer snø langs stien, de siste 200 meterene måtte vi gå i dyp og råtten snø, men det gikk greit. Ikke lange turen uansett.

Her klippet vi bare Ranatraskenkortene og gikk i retur igjen. Mira sjekket forholdene oppe på bordet. Det er viktig å inspisere alt!

Jeg har konstatert at hun liker snøfrie turer best. I snøen går det saktere, hun løper ikke og virker faktisk til å fryse.

De to turene i dag var på ca. 3,5 og 2,5 km. Altså rundt 6 km, godt å ha fått klippet årets Ranatraskenklipp nr. 7 og 8. Det går unna i år.

Dette ble årets turdag nr. 12.

Få varsel ved kommentaroppdateringer!