onsdag 15. april 2015

Pakker til ny skitur på Saltfjellet!

Det er full aktivitet i huset for tiden. Håndverkerne holder på med badet i sokkelen, Mira skaper mye leven og jeg pakker til ny skitur på Saltfjellet.

Skiene ble levert inn til preparering på Sport1 i går og henta i dag sammen med skismurning og slike ting. Ny ullstilongs måtte også til, nytter ikke med de gamle som er full av hull. Mira har fått seg regn-vest, siden pelsen er så kort og hun virker til å fryse veldig i vind, snø og regn.

Jeg har funnet frem det meste som trengs til turen. Bare litt mat igjen å ordne til.

Planen er å dra til Saltdalen i morgen, overnatte på Storjordstua, for så å legge kursen mot Tollådalen på fredag morgen. Derfra skal vi gå opp til Bjellåvasstua, slik som forrige tur og hvis det går bra med Mira, fortsetter vi til Midtistua på lørdag og går ned igjen på søndag.

Det går bare fint med Mira. Vi var til dyrlegen på mandag, siden hun hadde klødd så fryktelig i ørene. Det viste seg at hun hadde dobbeltsidig ørebetennelse, stakkars sjarmtrollet. Helt utrolig at hun har klart å være så tålmodig med prøving av ett 30 talls dra-seler tidligere på dagen, med så mye smerter som hun måtte hatt. Men nå har hun fått medisin, både øredråper og smertestillende. Rød dra-sele; riktig moteløve.

Vi har gått en eller to lengre turer hver dag. I går gikk vi nesten ei mil. Gatelangs denne gang. Hun løper mer nå, når jeg slipper henne løs, kommer "stormende" når jeg roper henne tilbake. Helt fabelaktig.

Hun er en liten ramp også. Jeg har ved ett par anledninger før sett at hun har vært på kjøkkenbordet og forsynt seg... Første gangen lå 2 pakker med godbiter sammen med noen andre ting på bordet, hun hadde tydeligvis hatt "hjemme-alene-fest", for den ene pakken hadde hun fått av plasten på (den lå strødd i småbiter over hele kjøkkengulvet) og innholdet var søkk vekk. Dagen etter var det sølete potespor på duken... men da ingen fangst.

I dag tok jeg henne på "fersken". Jeg hadde funnet frem en godbit som hun skulle få etter drypping av ørene. Så ble jeg distrahert av telefonen i 2 minutter. Vips! Godbit snappet... Uklart bilde, men dere skjønner tegninga. Raskere enn lynet inn i buret for å spise fangsten...

Det er nå litt festlig. Ingenting kan være på bordene noen steder. Uvant for oss alle tre her i huset, men sånn får det vel bare være. Hun har vist alltid vært en liten ramp på dette området. Og til tross for at nesten alle jeg møter tror hun er en valp, så er hun jo tross alt ei 8 år gammel dame.

Etter lange turer er det viktig å passe på å få mulighet til å sove tungt, slippe å passe på om jeg gjør noe annet, så da ligger hun oppå meg. Rører jeg på meg så våkner hun, ergo har hun full kontroll. At det kan være godt å ligge slik, det forstår jeg bare ikke...

Nå er det stille i huset, noe som har vært en sjeldenhet de siste dagene, de bråker fælt i kjelleren. Jeg tror badet blir veldig bra. Dyktige og trivelige karer som holder på. Dere skal nok få vite hva jeg mener om både firma, folk, resultatet og prisen når det er ferdig der nede. Foreløpig er jeg meget fornøyd.

Siden dette blir siste blogginnlegget før helga vil jeg benytte anledningen til å ønske dere alle en riktig god helg! Nyt livet, folkens!

søndag 12. april 2015

Tur til Tortenkøta og Bjynnlisletta!

Det nyttet ikke å få sove på lørdag heller. Klokka var bare litt over 12 når jeg var lys våken. Jeg fatter og begriper ikke hvordan det går an, for slik har det vært siden før påske...

Men jeg fant ut at jeg like greit kunne stå opp, det var nydelig turvær og jeg tenkte det kunne vært greit å se hvordan Mira fungerte på tur i snøfritt fjellandskap.

Jeg sendte sms til en kompis og spurte om han ble med, veldig lurt, for han kjørte akkurat da utover mot Flostrand for å gå til Tortenkøta og skulle klippe Ranatraskenkortet. Jeg og Mira hev oss rundt og kjørte etter.

Nå er det noen år siden jeg har vært ved køta på denne årstiden, vanligvis blir det sommer- eller høst-tur. Nå var det bare noen snøflekker igjen enkelte steder og Mira imponerte stort som fjellgeit. Hun var løs hele tiden, løp ikke langt fra oss og kom tvert tilbake på innkalling. Lettvint hund.

Koselig å gå sånn og skravle om livets rariteter og utfordinger. Veldig kjekt å få litt informasjon fra noen som har hatt hund selv. Det er mye jeg lurer på, selv om jeg har vokst opp med hund og har hatt hund før. Man glemmer og møter andre utfordringer.

Etter kaffe/brus/kvikk lunsj (og noen godbiter til Mira) bestemte vi oss for å ta en tur til. Siden vi likevel var i området - og det er langt å kjøre fra Mo - la vi turen innom klippepunktet på Bjynnlisletta også.

Der var det mer snø langs stien, de siste 200 meterene måtte vi gå i dyp og råtten snø, men det gikk greit. Ikke lange turen uansett.

Her klippet vi bare Ranatraskenkortene og gikk i retur igjen. Mira sjekket forholdene oppe på bordet. Det er viktig å inspisere alt!

Jeg har konstatert at hun liker snøfrie turer best. I snøen går det saktere, hun løper ikke og virker faktisk til å fryse.

De to turene i dag var på ca. 3,5 og 2,5 km. Altså rundt 6 km, godt å ha fått klippet årets Ranatraskenklipp nr. 7 og 8. Det går unna i år.

Dette ble årets turdag nr. 12.

torsdag 9. april 2015

Nytt forsøk med tursekk!

Osprey Xena 85
Man kan si det sånn at den Bergans sekken jeg kjøpte før påske, den holdt overhode ikke mål. Uansett hvordan den ble justert så var den grusom å bære. Så da dro jeg og leverte den tilbake. "30 dagers fornøyd garanti" på XXL. Jeg var ikke fornøyd kan man si.

Dermed dro jeg innom Sport1. Jeg viste hva jeg ville prøve nå. Osprey. Sekken fikk heller koste litt mer, jeg må ha en sekk som er god å bære. Karene på Sport1 kan sakene sine, kjenner produktene og vet hva som er lurt og ikke. Jeg endte opp med en litt større sekk enn planlagt, men det gjør ikke noe, jeg må jo ha med hundemat og litt ekstra nå fremover.

Sekken er en Osprey Xena 85 (link), rød til og med. Den ble pakket til 9 kg. Jeg merket den ikke på ryggen når den var rett justert. Siden det er lov å prute litt, ble den samme prisen som Bergans sekken. Fornøyd med det, selvsagt.

Ellers går dagene med til å bli kjent med Mira. Hun er ett fornøyelig vesen og virker til å trives godt her hos oss. God dialog med tidligere eier gjør alt så mye enklere.

På vei hjem på tirsdag ble det tatt noen "snapp'er". Det var tydeligvis festlig.

Her er "print screen"-bilde av to av dem.

Første bildet ble tatt etter en rask stopp like før om Fauske.

Det andre mens vi venta på kolonnekjøring over Saltfjellet. Da var jeg rimelig trøtt og sliten etter lite søvn og laaaaaaaaang kjøretur.

I dag blir det tur i skogen for å se hvordan Mira løper. I morgen blir det tur med pakket nysekk for å teste den.

Livet er bare helt fantastisk!!!

onsdag 8. april 2015

Jeg har fått meg hund!

Sjarmtrollet venter på Kolonnekjøring på vei hjem.
Som mange av dere vet har jeg ofte sagt at det er for jævli at jeg ikke har hund med det livet jeg lever. Likevel har jeg valgt å ikke skaffe meg en, ikke har jeg lyst til å begynne å oppdra en hvalp og jeg har vært skeptisk til en omplasseringshund. Man vet jo ikke hvordan en omplasseringshund har hatt det før, så da er det litt skummelt.

De siste månedene har jeg fulgt med på finn.no og like før påske kom det en annonse som jeg leste mange, mange ganger. På turen på Saltfjellet gikk jeg og tenkte mye på denne. Så søndag tok jeg kontakt med eieren. Etter litt chatting og snakking på mandag fant vi ut at hunden ville få det bra her og avtalte henting allerede på tirsdag.

Det ble lite søvn natt til tirsdag og kl 07:30 satte jeg meg i bilen og la ut på den lange ferden nordover for å møte henne. Siden hun bodde på Andenes, skulle vi møtes på Lødingen. 6 timers kjøring og 1 time med ferje for min del. 2,5 timers kjøring for deres del. Jeg hadde bare en kort stopp på Fauske for å handle litt hundegodis og mat.

Jeg hadde bare fortalt om hunden til 3 venner og hadde selvsagt lyst til å fortelle alle, men ville vente til hun var min. Heldigvis var de 3 som viste om det stor støtte på veien nordover. Tusen takk til dere.

Spasertur i Klokkerhagen.
Kl. 15:15 gikk jeg av ferja og møtte verdens mest sjarmerende lille gull. Kjærlighet ved første blikk. Det ble bare en kort prat med eieren og sønnen hennes, før vi måtte om bord i ferja og legge kursen sørover igjen.

Vi hadde 3 korte stopp før Saltfjellet. Hun lå i setet og sov når vi kjørte og satte seg bare opp når jeg stoppet. På Saltfjellet ble det en lang stopp. Det nydelige været som var her når jeg kjørte over om morran var borte, nå var det vinterland og snøføyk. Kolonnekjøring. Vi brukte tiden til å løpe frem og tilbake i snøen. Fint med hund, da ser det ikke så teit ut å gå frem og tilbake mens man venter.....

Klokka 01 i natt var vi hjemme igjen. Til tross for at de skulle på skolen i dag, var begge "storebrorene" våkne og det lille sjarmtrollet ble tatt i mot med stor glede og entusiasme. Hun fikk til og med "skypa" med kjæresten til eldstemann. Opp og ned trappene, med yngstemann på loftstua, nede hos eldstemann, alle rom ble undersøkt i ett forrykende tempo, før vi kollapsa i senga begge to. Ble ikke mye søvn på meg... jeg er vant til å ha senga for meg selv og nå hadde jeg ei som skulle ligge oppå føttene mine....

Selv sjarmtroll må sove litt innimellom.
Mira er en 8 år gammel Amerikansk Cocker Spaniel. Ingenting å si på stamtavla, men den bryr jeg meg lite om. Pelsen er litt lurvete siden den er klippet kort med maskin, men når den vokser litt ut igjen skal det nok bli bedre. Hun kommer til å være kortklippet, men ikke riktig så kort, tror jeg. Hun har vært sammen med meg ett døgn nå, er tillitsfull, glad, kosete, spiser og drikker, løper rundt og undersøker huset, ser ut til å storkose seg her.

I uværet i dag gikk vi bare en kort tur på 3 km i Klokkerhagen i formiddag. Det blir nok en tur til i kveld. Nå ligger hun i sofaen og sover, så jeg kan bruke pc'n på vanlig måte. Ikke så greit å få det til med en hund på fanget...

Jeg er så glad, jeg og Mira skal nok få det kjempefint sammen både på tur og hjemme.

lørdag 4. april 2015

Påskeskitur i Saltfjellet!

Skiene soler seg i hytteveggen.
Påskeegget mitt inneholdt skitur i Saltfjellet!

Torsdag morgen var jeg hjemme fra jobb kl 07:45. Ett par timer senere var alt pakket og klart til skitur i Saltfjellet. Jeg var rimelig spent. Gledet meg noe så enormt. Til tross for null søvn var jeg rimelig våken og ved friskt mot. Først 3-4 timer i bil fra Mo.

Dårlig sikt, men skiltene viser vei.
Litt over kl 13 startet turen fra Tollådal opp mot fjellet. Føret var ikke helt det beste, jeg gikk store deler av turen opp forbi Djupvatnet med store "klabber" under skiene. Skrekkelig tungt og lårene verket.

Skulle tro jeg var redd for at det var snøfritt lengre opp, så mye snø hadde jeg med meg under skiene... Jeg lærte om noe som het "preparering av ski"... ergo noe som manglet mine ski. Trøsten var at jeg overhode ikke trengte skifeller.

Nydelig utsikt ut av vinduet på Bjellåvasstua.
Det er bare for meg å innrømme; ett glass Malibu måtte til når vi var halvveis til Bjellåvasstua, med det innabords gikk turen videre så meget bedre.

Klokka var blitt kvart på sju når vi nådde frem til hytta. En tur på 8,5 km. Etter å ha fått fyr i ovnen, rødvin i glassene og laget mat da var alle "klabbene" under skiene glemt. Når jeg stupte i seng hadde jeg vært våken i rundt 34 timer, hvorav 9 timer var på jobb og 5,5 timer var på ski opp på fjellet.

Fredag våknet jeg til nydelig utsikt. Jeg satt i sofaen og så ut av vinduet, på landskapet som vi ikke så noe som helst av når vi kom til hytta (sikten var elendig). Hvite fjell i alle himmelretninger, sola som hadde krøpet godt opp på himmelen. Koselig å sitte å se.

Skisporene er bare lange streker i snøen og strekker seg så langt øyet kan se.
Tenk at det er mulig?!?! Jeg, på ski, på Saltfjellet!!! Jeg er gjennomlykkelig! Det er ikke mulig å beskrive hvor vakkert det er der oppe når alt er hvitt og sola skinner. Her har jeg vært! På ski!!!

Fint skiføre på taket av Steinbua.
Siden vi hadde bestemt oss for å bli på Bjellåvasstua, brukte vi fredagen til å gå langs Bjøllåvatnet og se om vi kunne finne Steinbua. Den fant vi. Nedsnødd. Men jeg kom meg opp på taket, fint skiføre der.

Bjellåvasstua i vintersol.
Det var mange som gikk fra hytte til hytte, vi snakka litt med alle vi møtte. Det er så trivelig å snakke litt med blide og positive turfolk. Været var helt fantastisk. Sola skinte og himmelen var stort sett helt blå. Da er det vel ikke rart man går og smiler og storkoser seg? Jeg gjorde i alle fall det.

Skiltene stikker opp av snøen og viser vei.
Mat, skravling og mer vin ble det på fredag kveld også. Relativt tidlig i seng, stappfull av inntrykk. Ikke så greit å få sove når alt man har sett og opplevd skal fordøyes. Lørdag formiddag forlot vi hytta og la kursen ned mot Tollådalen den samme veien som vi gikk opp.

En av de få T-merka steinene som stakk opp av snøen.
På ferden nedover traff vi mange som var på vei opp. I tillegg så vi folk som gikk andre steder i denne fantastiske fjellheimen. Alle hadde DNT-hyttene i Saltfjellet som mål. Ikke så rart at så mange la turen opp her når sola strålte slik som den gjorde.

På vei ned av fjellet.
Nå er ikke denne turen så veldig lang, sånn totalt sett på de 3 dagene. Rundt 2,5 mil ble tilbakelagt. Likevel er jeg så vanvittig glad for å omsider ha fått prøvd dette, det å gå på ski i fjellet på denne måten. Nå er jeg helt overbevist om at jeg kan få til å gjøre slike ting alene i fremtiden.

Jeg avslutter med dette bildet. Vinterfjellheimen på sitt absolutt beste. Er det ikke vakkert?
.... og kjenner at jeg virkelig gleder meg til å gjøre dette igjen.

tirsdag 31. mars 2015

Planlegging av påsketur!

Midtistua, bilde hentet fra DNT sine nettsider!
Etter mye tankevirksomhet har jeg endt opp med to mulige turalternativer for påsken.

Plan A: Fra hytte til hytte i Saltfjellet.
Dette er en rimelig lang skitur som er avhengig av både været og om jeg får med meg turfølge. Siden jeg aldri har gått i Saltfjellet før, vil jeg ikke legge ut på tur der alene. Risikoen blir for stor, både fordi været brått kan endre seg og fordi jeg er rimelig fersk på skigåing. Men dette er den turen jeg har mest lyst til. Turistforeninga og Statskog har flere hytter og ei steinbu der oppe. Selv om det ikke er mulig å besøke alle på 2-3 dager, så hadde det vært fint å få sett litt av området. Flere dagers påsketur på ski har jeg jo aldri gjort før.

"Stien" langs Lakselva om sommeren, bildet hentet fra Helgetur.net
Plan B: Tur i indre Visten.
Dette er en tur som vil foregå både på føttene og på ski. Her tenker jeg å gå på føttene fra Aursletta, opp langs Lakselva til Lakselvvatnet. Der antar jeg at jeg vil møte snøen og at resten av turen opp mot målet; Tøymvasshytta, må foregå på ski. Jeg har vært mye på tur i dette området i min barndom og ungdom, aldri så langt som til Tøymvasshytta, men likevel er jeg såpass kjent der at jeg ikke er avhengig av turfølge. Antar at denne turen også vil strekke seg over 2-3 dager.

Jeg har en plan C også, selvsagt, men den tror jeg ikke at jeg får bruk for.

Det som er kjekt er at begge turene krever omtrent samme innhold i sekken. Jeg har merket av alle hyttene på GPS'en, så den er klar uansett hvor jeg ender opp med å dra. I tillegg har jeg lastet ned 2 lydbøker i tilfelle jeg går alene. Det er en fin måte for meg å kose meg ekstra på tur.

Siden jeg skal jobbe frem til torsdag morgen, kan den eventuelle turen til Saltfjellet først starte da. Hvis jeg skal bruke plan B er jeg nødt til å vente til lørdag, siden jeg er avhengig av en hurtigbåt som ikke har avganger torsdag og fredag.

Nå er det bare å begynne å lete opp det jeg trenger, sjekke over førstehjelpsutstyret og få spraya goretex-klærne med ett ekstra lag impregnering.

God Påske, alle sammen!
Kos dere og nyt fridagene :)

Jeg gleder meg til å se hvilken tur som er inni påskeegget mitt!!!

fredag 27. mars 2015

Tur til Auslia!

Visten er ett område med spektakulær natur og mye historie. For 100 år siden bodde det folk på de mange fjellgårdene her. De fleste av disse er i privat eie nå, noen er veldig godt tatt vare på.

Gården Auslia ligger langt til fjells, 5,4 km fra hytta, i delvis bratt og ulendt terreng.

Jeg bestemte meg for å legge turen dit. Landskapet virket totalt ukjent, jeg klarte ikke å huske, dermed gikk jeg feil og måtte drive seriøs fjellklatring for å komme opp Klaven. Uten GPS hadde jeg aldri funnet frem.

Opp og ned fjellskråninger og dalfører bar det. Etter ett par timer åpenbarte gården seg. Velholdt og vakker, slik jeg husker den.

Det er 30 år siden sist jeg var her. Den gang var gården bebodd! Herlof flyttet i 1987. Her bodde han alene i dette vakre og nesten utilgjengelige fjellandskapet. Noen år senere testamente han Auslia til Vevelstad kommune, som holder den godt ved like.

Av hytteboka ser jeg at det er få besøkende her. Jeg er faktisk den første i år. Litt rart at det er slik. Auslia er som ett museum. Her kan man virkelig se hvordan folk levde på disse avsidesliggende fjellgårdene.

En times tid ble jeg værende. Spiste litt, så meg om og sendte (i lykkerus) bilder til familie og venner.

Tilbaketuren ble selvsagt enklere. Landskapet virket mer kjent og jeg fant stien ned Klaven slik at jeg slapp fjellklatring.

Etter litt over 5 timer på tur i sola var jeg tilbake på hytta ved 14-tiden. Gps'en viste 11,23 km. På føttene delvis i snøen.

En fantastisk tur med mange barndomsminner.

onsdag 25. mars 2015

Tur til Visten!

Mandag ettermiddag fikk jeg ett innfall; Kanskje jeg skulle ta meg noen dager på hytta til foreldrene mine i Visten? Som tenkt, så gjort. Jeg skaffet meg ett Netcom kontantkort, pakket ny-sekken  (med to blylodd i  (den må jo testes med vekt). I går la jeg i vei.

De fleste av dere har hørt om Lomsdal-Visten. Det er der jeg er. På hytta som ligger idyllisk til på en odde omtrent midt inne i fjorden.

2,5 timer kjøring fra Mo, 1,5 timer med hurtigbåt fra Tjøtta til Ausen. Derfra brukte jeg nesten dobbelt så lang tid som i min ungdom på å gå de 3 km ut til Mortenhåjen. Jeg får være tilgitt, 20 kg på ryggen og tynt skarelag som jeg sakk gjennom.

Det er 10 år siden sist jeg var her. Landskapet som jeg vandret mye i når jeg var barn og tenåring var kjent uansett hvilken retning jeg så i. Jeg mimret tilbake og prøvde å huske. Jeg oppdaget at jeg gikk med ett stort smil og lo for meg selv.

Når jeg nærmet meg hytta så jeg at den var akkurat så flott som jeg husket. Mye flottere egentlig.  Foreldrene mine har virkelig lagt sjela si i dette.

Nå har jeg mest lyst til å skrive "hytte" (i anførselstegn, for det er ett hus kamuflert som hytte.

I går kveld; Formidabel utsikt fra sofaen, varmt og godt, ett glass rødvin, bøker og kart. Det er godt å være tilbake.

Nå har jeg gravd frem noen ski fra 1400-og-pil-og-bue, noen som tåler ferdsel over lyng og lite snø, så nå skal jeg ut på tur.

torsdag 19. mars 2015

Jeg har investert i ny tursekk!


Bergans Trollhetta 75 Lady
Selv om min gamle, trofaste "Bergans Alpine 40" er blitt 10 år gammel, så er den like god. Den blir vasket og impregnert hver vinter etter endt tursesong og holder seg godt. I tillegg har det aldri vært noe problem å få med meg det som har vært nødvendig å ha med på tur.

Likevel har jeg innsett at den kanskje blir litt liten når jeg skal ha med telt og diverse helt unødvendig utstyr. Den gamle sekken er jo egentlig bare en dagstursekk, til tross for at jeg har brukt den på 2-3 dagers turer og hatt med telt.

I og med at påsken nærmer seg og jeg helt klart skal på flere turer, kanskje også lange turer, dro jeg for å prøve sekker. Den ene etter den andre ble prøvd med en 13 kg lavo oppi. Og den ene etter den andre ble forkastet fordi det gnagde både her og der, hadde håpløse løsninger både for justering, ikke nok reimer for festing av utstyr og få eller ingen lommer med lett tilgjengelighet.

"Gammelsekken"
Etter hvert kom jeg stadig tilbake til Bergans Trollhetta 75 Lady (link). Selv med 13 kg oppi merket jeg ikke noe særlig til sekken på ryggen, akkurat som med den gamle. Jeg var veldig i tvil, kostbart utstyr dersom det ikke holder mål. Bergans troner ikke øverst på tursekk-testene lengre, men hva nytter det når testvinnerne er håpløse på min kropp og til mitt bruk?

Med 30 dagers "fornøydgaranti" (kan dermed bruke den til over påske og se om den duger), valgte jeg å kjøpe sekken. Ja, til tross for at den ikke var rød, tro det eller ei... Dere skal helt klart bli oppdatert på hva jeg mener om den etter hvert.

Med denne oppdateringen fra meg ønsker jeg dere en riktig god helg :)

tirsdag 17. mars 2015

Tro aldri på den som forteller deg at du er udugelig!

Ny refleksjon over livet fra
Villmarkshjerte.
De siste årene har jeg tenkt mye på akkurat dette; hvor fort man begynner å tro på ett menneske som til stadighet forteller deg at du er udugelig, dum som ikke skjønner at livet ikke er en dans på roser, som presiserer at du ikke kan, som kritiserer hvordan du snakker, ser ut og hvordan du kler deg.

Uansett hvor selvstendig og hvor mye selvtillit du har i utgangspunktet, så vil nok tankene om deg selv begynne å endre seg.

Kanskje jeg ikke kan? Kanskje jeg er dum? Kanskje jeg ser for jævli ut? Kanskje jeg burde kle meg penere? Kanskje burde jeg sminke meg? Kanskje jeg ikke gjør ting på riktig måte? Kanskje jeg bare bør holde kjeft for å ikke si noe dumt eller feil?

Hvis du opplever at slike kommentarer bare kommer innimellom, vil du kanskje bare ignorere dem? Likevel vil de nok lagres i underbevistheten.

Kommer de oftere og oftere, vil du kanskje begynne å tro at det er noe i det som blir sagt? Du vil bli gradvis brutt ned, en god selvtillit og ett godt selvbilde vil sannsynligvis forsvinne uten at du merker det. Til slutt sitter du igjen med en følelse av å ikke være god nok for noen.

Men hvis du tenker deg om, da innser du forhåpentligvis at du faktisk er ett godt menneske likevel. For du bør alltid tenke at denne personen som "stikker" deg med slike kommentarer slett ikke har rett.

Ok, så er ikke livet alltid en dans på roser, men jeg tenker at det er nå i alle fall en dans på tulipaner. Det kommer bare an på hvilken innstilling man har til livet. Dessuten er tulipaner mye finere enn roser.

Alt du bestemmer deg for å gjøre, det klarer du. Sannsynligvis har du klart det meste før, ingen grunn til at du ikke skal klare det nå.

Prøv å tenk sånn at hvis folk ikke liker hvordan du snakker, da trenger de faktisk ikke snakke med deg. Det er ikke du som skal holde kjeft. Din mening, dine synspunkter, dine tanker og følelser er like mye verd som alle andres.

Kanskje er det lurt å se litt mer humoristisk på deg selv og livet ditt...
Og ærlig talt; hvis folk rundt deg ikke liker hvordan du ser ut eller kler deg, da kan de vel bare se en annen vei?

Viktigst av alt; hvis du har en person i livet ditt som begynner å komme med negative kommentarer om deg og din personlighet; så kom deg unna vedkommende. Du har en enorm verdi og dette mennesket er ikke verd å få lov til å omgås deg.

Ta tilbake livet ditt, snu det til en positiv tilværelse, tro på deg selv og dine evner. Du er gull verd!

mandag 16. mars 2015

Skitur til Nasafjell!


Med min ny-vunne skiinteresse har jeg de siste dagene gleda meg stort til å gå på ski til Nasa. Ett gruveområde som var i drift på 16-17 og 1800-tallet. Link om dette her.

Nasafjell ligger i Saltfjellet, bare noen km fra Polarsirkelen. I dag står det en restaurert "hytte" fra 1889 her som kan brukes som raste-bu. Denne var målet for turen.

Jeg starta hjemmefra ved 08:30 tiden og parkerte på Saltfjellet ca kl 10:00. Fikk skiene på og startet på de 600 høydemetrene opp på fjellet. Sola strålte og det var helt vindstille. De første 3 km er det bratt, men på skaren, med fjellski og halvfellene under gikk det veldig bra. Som å gå på føttene.

På det første bildet er jeg på ca 750 moh. Jeg passerer skoggrensa og har Sør-Randalen nede til høyre for meg. Videre oppover ser jeg bare det hvite fjellet som er veien videre.

Det ble mange korte stopp for å ta bilder. Helt ubeskrivelig nydelig. Ikke ett vindpust etter hvert som jeg kom opp på turens høyeste punkt (ca 1100 moh) heller. Jeg stoppa og filma panorama over landskapet.

Hører dere hvor stille det er? Bare lyden av skoene mine som knaser i snøen når jeg snur meg.
Sola varmet og hvite fjell og hvitt landskap så langt øyet kan se. Nydelig.
 
Så fortsatte jeg ferden. En kar på scooter stoppa og slo av noen ord, men jeg måtte gå videre for å ikke bli kald. Med ett ser jeg ett av de gamle riksgrensemerkene som ble bygget på 16- og 1700-tallet. Jeg bestemte meg raskt for å ta omveien bort til det. Rr 226 B. Snø og islagt. I det fjerne så jeg videre mot det jeg tror var Rr 227, men bare som en snøhaug oppi fjellsia.

 
Herfra var det ei unnakjøring på rundt 100 høydemeter og ei stigning på rundt 50 høydemeter før jeg nådde målet. Bildet under er tatt fra varden og ned mot målet, som er den sorte prikken på bildet.


Etter hvert som jeg nærmet meg så jeg at det stod 4 snøscootere utenfor. Jeg drista meg likevel inn. Hadde da slett ikke gått så langt uten å gå inn! 4 svenske karer hadde kaffepause der inne, de to eldste dro ganske raskt, de to yngste ble igjen. Siden det var en geocache inni hytta, måtte jeg bare si det før jeg begynte å lete. Da hev de seg rundt å leta sammen med meg. De hadde hørt om geocaching og ble veldig ivrige :) Moro!

De dro og jeg fikk hytta for meg selv, i 10 minutter, før jeg nok en gang hørte scootere stoppe utenfor. 2 karer med en "skavase" med unger kom inn for å se. Det ble litt komisk, for den ene karen kjente meg igjen og ble stående å prate litt før de dro videre. Folksomt her i fjellheimen.

Etter litt mat og kakao hekta jeg skiene på meg og gikk i retur. Da gikk det rimelig fort, for når det er oppover på vei hit, gikk det logisk nok nedover på tilbaketuren.

Det var helt stille, ikke en lyd å høre, ikke ett menneske å se, bare glødene sol og vakker natur.

Jeg gikk og hørte på boka "Og fjellene ga gjenlyd" av Khaled_Hosseini. En velskrevet historie som jeg ble helt oppslukt av.

Jeg kjørte rimelig fort nedover, til tross for skare med is på. Kjente at hvis det ikke hadde vært så hardt, ville dette vært som å kjøre telemark eller nesten slalom. Jeg er så glad for at jeg kjøpte fjellskiene. Helt utrolig for en forskjell fra de gamle smørefri-skiene.

Bildet viser det flate partiet før nedkjøringa starter.

Jeg var vel nede ved bilen ved 16:00 tiden, etter 6 timer på tur i fjellheimen. 18,93 km var tilbakelagt.

I går ettermiddag og kveld var jeg så full av inntrykk og glede at jeg ikke kunne beskrive turen som noe annet enn fantastisk.

Saltfjellet, alene, nesten 2 mil på ski. En vanvittig mestringsfølelse. Ikke sånn at jeg trodde at jeg ikke skulle klare turen, men at det gikk så lett og greit. Jeg gikk til og med og gleda meg til å kjøre nedover igjen. Virkelig gleda meg.

Turdata fra GPS'en;
9,1 km til "hytta".
2 timer og 35 minutter i bevegelse
3 timer og 39 minutter totaltid.
3,5 km/t i snittfart opp på fjellet

Totalt på turen;
18,93 km (ble litt svingete kjøring nedover)
4 timer og 14 minutter i bevegelse
6 timer og 3 minutter totaltid
4,5 km/t som snittfart totalt på turen (maxfart 23,4 km/t)

Årets turdag nr. 7

fredag 13. mars 2015

Skitur til Raudfjellet!

Sesongens 6. Ranatraskenklipp er et faktum.
I dag var det strålende sol, så i tolv tia satte jeg meg i bilen og kjørte opp til Raudvatnet. Der parkerte jeg og fikk skiene på føttene. Langt der oppe i det fjerne kunne jeg se dagens turmål; Raudfjellet.

Med friskt mot og hel-feller under fjellskiene (klok av skade fra i går) la jeg i vei oppover. Det gikk overaskende lett og var mye raskere å gå opp på ski enn på føttene. Det forundret meg litt, men terrenget er flatere på vinteren, snøen dekker til groper og myr, så da blir det ikke så mye opp og ned.

Likevel... Når det er 250 meter i luftlinje fra toppen, da skal man opp de siste 100 høydemetrene. Jeg innså fort at det bare var å parkere skiene og gå på føttene. Pulsen økte betraktelig og jeg følte meg døden nær, formen er nok ikke helt på topp, men opp kom jeg og fikk klippa Ranatraskenkortet for 6. gang i år.
 
Det blåste som vanlig friskt på toppen. Jeg gjorde ett forsøk på å filme i panorama slik at dere kunne få se den flotte utsikten som er der oppe. Alle fjellene omkring, Rauvatnet langt der nede i det fjerne og vinden som river i klærne.


Halvveis mot bunnen av fjelltoppen.
Om sommeren tar denne turen rundt 3 timer, men da pleier jeg starte på ett annet sted enn i dag. På ski tok den bare i overkant av 2 timer. Helt utrolig.

Spørs om jeg ikke har fått blod på tann med dette ski-greiene... Får jeg det til så trenger i alle fall ikke vinteren bli så sørgelig lang og kjedelig.

Jeg gleder meg noe enormt til å forsøke å gå til Nasa (Saltfjellet) på søndag. Jeg har fått litt vei- og terrengbeskrivelse fra folk som har vært der før, så turen virker absolutt overkommelig.

I tillegg melder det ekstremt bra vær, litt vind, men det tåler jeg. Det blir vel den store styrkeprøven på ski for meg... vettet mangler, pågangsmotet er stort!

God helg folkens!

Sjekk den utsikten!!!
Årets turdag nr. 6


Få varsel ved kommentaroppdateringer!