mandag 13. mars 2017

Kvitbergan; Ranatraskentur #4 🌲

Til tross for skikkelig sølevær med regn, bestemte vi oss for å gå en tur til Kvitbergan om ettermiddagen.

Vanligvis pleier jeg parkere nederst i Selforslia (blå stjerne) og gå opp derfra, men denne gangen parkerte vi ved skistua og gikk derfra.

Til tross for sørpe, is og snø hele veien opp gikk det greit å gå på føttene med brodder siden det er kjørt opp skispor med tråkkemaskin.

Veien opp er veldig grei å følge, men det er fort gjort å gå forbi stedet der man skal forlate veien og følge stien opp de siste par hundre meterene, spesielt nå som det er snø og stien ikke vises. Det er veldig dumt at det fremdeles ikke er et skilt her...

Heldigvis var jeg oppmerksom på dette og så noen gamle skispor som gikk opp gjennom skogen. Disse kunne vi gå i uten å falle for mye gjennom den råtne snøen.

Kveldsmørket var senket seg når vi kom til klippepunktet, men lysene fra byen gjorde at det likevel var nok lys til å gå.

Bare en skiløper og 4 til fots var alle vi møtte på turen, litt pussig, for vanligvis treffer man massevis av folk når man går opp og ned Selforslia. Kanskje været var årsaken?

Uansett; strålende fornøyd kunne jeg klippe Ranatraskenkortet for 4. gang i år. Turen opp fra skistua på Selfors er ca 2,5 km lang, men man må opp rundt 300 høydemeter. Ergo blir turen en veldig lang oppoverbakke, så en veldig lang nedoverbakke.... Vi brukte ca 1 time opp og 40 minutter ned.

lørdag 11. mars 2017

Reinfjellet; Ranatraskentur #3 🌲

I dag var vi litt usikker på hvor vi skulle legge turen, men siden været var høvelig fint bestemte vi oss for Reinfjellet.

Ruta dere ser på kartet er den naturlige på sommertid. For noen år siden gikk jeg opp dit på høsten, ca den ruta dere ser der. Avstanden som står der er grovberegning og stemmer ikke helt...

Vi parkerte på den store parkeringsplassen like før Raudvatnet. Derfra gikk vi rett over veien og fulgte scooterspor ca 2 km omtrent i rett luftlinje mot Reinfjellet. Sporet svingte nedover mot de siste hyttene før toppen av fjellet, så her tok vi av og gikk i løssnøen oppover.

Været skifter fort og med ett forsvant sola og vi hadde 30-40 meter sikt.

Mira fikk snøballer i pelsen, men potevoksen gjorde at hun ikke fikk snøklumper mellom potene. Men hun er tøff og går videre.

Sola skinte så vidt gjennom skyene. Her hadde nok turen stoppet hvis vi ikke hadde hatt GPS, det var ikke sikt til ett eneste holdepunkt i terrenget. Siden vi hadde GPS viste vi at vi var ca 200 meter fra målet, dermed kunne vi fortsette.

Men så forsvant skydekket like fort som det kom, sola skinte og varden dukket opp. Litt annet landskap en forrige gang jeg var her. Da var høstfargene helt fantastisk.

Mens jeg klippet Ranatraskenkortet gikk Lasse for å se om han kunne finne geocachen som ligger like ved. Til tross for iherdig graving i snøen så var den ikke å oppdrive. Selv om det er lite snø, er det nok for mye til å finne geocacher som ligger på bakken.

Det var 2 andre Ranatrasken-klippere som var innom varden mens vi gravde i snøen, så vi rakk ikke hilse på dem før de dro i retur.

Denne turen er i følge GPS'en 3 km en vei. Så det stemmer med det som står i Ranatrasken heftet. Likevel tror jeg det er litt lenger om sommeren hvis man går fra parkeringsplassen, siden man da går langs veien og videre langs stien opp til fjellet. Nå som det er snø er det like greit å bare gå i rett luftlinje mot målet, man ser jo ingen sti likevel.

Vi brukte ett par timer på turen, så det er ingen polferd. Slakt og greit terreng å gå i. God tur!

fredag 10. mars 2017

Langsela; Ranatraskentur #2 🌲

Årets 2. Ranatraskentur gikk til Langsela. Jeg har aldri vært her før, dvs., jeg har en gang gått de første 1,5 km oppover. Der står det to benker og dette er det første virkelige utsiktspunktet på turen.

På kartet målte jeg turen til å være 3,4 km. I Ranatraskenbeskrivelsen står det 3,5 km. GPS'en min pleier å være til å stole på og den viste 3,9 km en vei. Kartet gir også inntrykk av at terrenget er relativt flatt, det stemmer ikke helt. Startpunktet er merket med (A) og Ranatraskenklippet med (B).

Vi parkerte på (hytte) parkeringsplassen på motsatt side av brua i forhold til der skogsbilveien går. Jeg hadde sett på kartet og syntes å huske at det var rimelig flatt ett godt stykke og at det så ble en veldig lang bakke. Det stemte for så vidt. Veien var godt oppkjørt av scooter, så det var fint å gå. Det var vel drøye 200 meter flatt terreng, så begynte oppoverbakken, ikke veldig bratt, men jeg var glad for at vi hadde feller under skiene, ellers ville vi nok gått "fiskebein" hele veien.

Det første skikkelige utsiktspunktet kommer etter 1,5 km (med oppoverbakke). Herfra trodde jeg det var flatt eller nedoverbakke resten av veien, men dengang ei. Etter ca 2 km deler veien seg. Hold til høyre.  Nå flatet det litt ut og de siste par km var ikke oppoverbakkene like lange og bratte.

Klippepunktet ligger på ei bro ved elva. På øversia er elva såpass vid at jeg lurer på om det egentlig er et fiskevatn, men jeg vet ikke. Er det noen andre som vet?

Vi satte oss på reinskinnet, drakk kaffe og spiste kjeks. Sola skinte og det var -1 grad når vi satte oss ned. Benken er en naturlig benk, ei lita berghylle i ei lita skråning 10 meter fra klippepunktet. Noen hadde lagt granbar til sitteunderlag og det var spor etter et bål. Ingen ved i sikte, men 6-7 vedkubber i sekken når du drar hjemmefra er sikkert nok til et pølsebål.

I dag gikk det bedre med Mira, vi valgte å smøre potene på framlabbene med potevoks og så hadde hun sokker på baklabbene. Neste gang skal vi prøve med bare potevoks på alle labbene.

Både Mira og Una storkosa seg på tur i dag, men begge var slitne når vi kom tilbake til bilen. 8 km i snøen tar på når man må løpe hele veien tilbake.


Vi brukte 1 time og 20 minutter oppover og 35 minutter nedover. Så dere skjønner at her var det oppoverbakker som tok tid og nedoverbakker som ga fart. Jeg tror dette er en tur jeg vil ta som vintertur neste gang også.

torsdag 9. mars 2017

Skistua, Ranatraskentur #1🌲

Det var på tide å komme i gang med Ranatrasken 2017. Tradisjon tro ble skistua i Mofjellet den første turen.

I år har jeg bestemt meg for å tegne opp på kartet hvor turene starter og ender. Så på kartet til venstre ser dere (A) parkeringsplass og (B) klippepunkt.

Det var blitt fredag ettermiddag før vi gikk. Jeg antok stien opp til Skistua var såpass hard at det ikke ville være noe problem for hårballen, Mira, å gå her. Med hennes pels er det et problem med snø/isklumper mellom potene,

Vi starta fra parkeringsplassen på Anleggshammeren og tuslet oppover veien. Ting tar tid når hårballene skal snuse på alt mulig, men etter hvert kom både Mira og Una seg i siget og løp i forveien.

Utrolig nok hadde folk kjørt med bil opp veien til der skiltet: "Skistua 1,5 km" står. Men vi gikk. Stein hard og fin sti å gå på hele veien. Jeg tror det ville vært slitsomt å gå på ski her siden det var så hardt og så mange fotspor.

På skistua ble hårballene "tvunget" til fotografering. Mira fikk fjernet isklumper fra potene og vi startet på tilbaketuren. Hver 500 meter var det stopp for å fjerne flere isklumper. Vi må finne en løsning på det problemet... Potesokkene faller bare av forlabbene, så det duger ikke.

Vi traff bare en dame (på ski) etter to hunder. Jeg måtte si til henne; "At du tør" for de hundene kunne virkelig dra - og hun bremsa og bremsa. Men hun lo og sa at det gikk bra. Hun virka til å være vant til dette, hundene også.

Ved Skistua var det et par som hadde bål og kosa seg.

Jeg klippa Ranatraskenkortet ved 18-tiden. Himmelen hadde nydelige farger i solnedgangen og med friske 10 minus ble det en fin tur til tross for at jeg fikk stivfrossen rumpe. he, he...

Å gå til Skistua fra Anleggshammeren er 3 km en vei. De første 1,5 km er slak oppoverbakke, så flater det ut og er nesten helt flatt det siste stykket. Man bruker ca 45 min til 1 time opp. Lett terreng å gå i. Nydelig utsikt over Mo i Rana når man kommer opp på flata.

fredag 3. mars 2017

Vi tester: ski, pulk og isfiske!

Det ser så enkelt ut når folk går på ski med pulk. Ikke minst ser det enkelt ut å fiske på isen. Så da måtte vi teste det! Er det så enkelt som det ser ut?

La oss starte med pulken.
Tirsdag lovet ikke verdens beste vær, men vi la i vei på ski, med pulk og hårballer. Godt utstyrt for telttur i snøen. Vi oppdaget raskt to ting: det er ikke så enkelt å dra pulk i dyp, løs snø - og - Mira egner seg ikke til å gå i slik snø....

Turen til Pollvatnet ga vi opp 2-300 meter fra målet. Å dra pulk gjennom steinurer og det som værre er, ja, det er nok for viderekommende... På dette tidspunktet hadde vi frigjort Mira fra å utvikle seg til en stor snøball flere ganger. Stakkars hårballen har ikke pels som egner seg for snø og hun holdt på å fryse i hjel.

Jeg leverte noen velvalgte gloser om helvetes-forbanna-jævla-drit-snø. Noen antydninger om at jeg hater vinter, ski og snø... i tillegg til at jeg presiserte at det er en grunn til at folk reiser til Tailand i stedet for å kravle rundt i den hvite faanskapen. At vi kunne vært ombord i Sjølvelive og kosa oss i stedet for ble vel også nevnt....

Men heldigvis har jeg dårlig hukommelse, så dagen etter pakket vi på nytt. Full av pågangsmot og med stor tro på suksess la vi kursen mot Bleikvasslia og et fiskevann der. Sola skinte. Pulken ble lastet og Mira pakket oppå. Alt gikk så meget bedre. Flatt terreng, kort avstand og sol.

Vi kosa oss ved gapahuken til Statskog, fiska på isen, laga bål og tusla på ski. Mira ble ikke snøball og kunne ha jakken på uten at den fyltes med snø.

Vi fikk selvsagt ingen fisk. Snodig, for det var helt tydelig at folk hadde dratt fisk opp av isen her et par dager tidligere. Min tolmodighet er: ingen fisk på 5 minutter, da lager jeg heller bål... Lasse satt lenge der mens jeg og hårballene kosa oss i gapahuken.

Siden fersk middag uteble, måtte vi (til Miras store glede) steke pølser. Middag bestående av bålsvidde pølser er koselig turmat. Ingen som klager på det, selv om Una heller vil ha fisk. (PS! Sennepen man får kjøpt på de små flaskene er uspiselig, så innholdet er byttet ut med den vanlige typen.)

Konklusjon:
Pulk: sol, flatt terreng, kompakt snø - da går det greit å dra den med.
Mira i snø: kortklippet pels ( ev. kompakt snø) - da blir hun ikke snøball og koser seg.
Isfiske: vi trenger mer kunnskap, samt stå opp tidligere for å begynne fiskingen....
Tur: fantastisk å kose seg på tur igjen.

Nå gleder vi oss til nytt forsøk med ski, pulk, telt og isfiske. For som dere ser;  til og med Mira koser seg når hun kan ligge på far sitt reinskinn i pulken 😉


mandag 27. februar 2017

Fisketur på kysten!

Siden det var på høy tid å få fisket torsk, slik at vi fikk tak i rogn, sånn at vi kan lage kaviar... ja, så fant vi ut at vi måtte dra til Forvik og komme oss på fisketur.

Første dagen var vi bare rett utenfor Forvik. Vi var ute ett par timer før vi ga oss. Da hadde vi slitt av 2 sett med kroker og bare fått 3 torsk, hvorav bare en hadde rogn (som ikke var fin). Men vi fikk sett ørna der hun satt på staken. Den satt der lenge, kanskje den håpet på litt "fast-food/take away"?!? Majestetisk fugl.

Dag 2 dro vi på en lengre tur, mot Halsfjorden. Vi var godt kledd, hadde med mat og drikke og var klar for en hel dag på sjøen. Begge de store stampene ble raskt full av fisk, til tross for at masse sei ble kasta tilbake på havet og vi mista noen store torsk. Når vi ga oss hadde vi 2 liter torskerogn, 1/2 liter torsketunger og til sammen rundt 50 kg med stor sei og torsk. 

Vi var rimelig fornøyde når vi kom inn i havna igjen. Høvelig fangst denne søndagen.

Vel hjemme gikk vi i gang med å lage filet av både sei og torsk. De største torskene ble skåret til og saltet for å bli klippfisk. Rogna ligger i salt og skal bli kaviar etter hvert. 3 av seiene la vi igjen hos foreldrene mine.

Det blir mye mat av all denne fisken, men den blir fort oppspist. Klippfisken blir bacalao til høsten. Det gleder jeg meg til.

Vi har hatt 2 fine dager på sjøen og gleder oss veldig til å dra på helgetur med Sjølvelive igjen.

onsdag 22. februar 2017

En tur til nabolandet!

Jeg skal ikke lyve og si at det var godt å komme hjem igjen, for det ville være blank løgn. Jeg savner sol og varme allerede.

Det var nydelig vær i dagene etter at vi kom hjem, men da skulle jeg på jobb, så det ble bare korte turer.

En dag tuslet vi til fots ett stykke opp skiløypa i Båsmofjellet. Før vi snudde satte vi oss under ei gran og drakk kaffe, nøt sola og utsikten.

PS! Tyttebæra er tidlig moden i år!

Una storkoser seg i snøen, løper, stuper kråke og ruller seg i den. Det er som å se på en valp.

Vi hadde planlagt å dra på skitur, men på grunn av sølevær skrinla vi det. Det er ikke noe poeng i å dra på skitur når det er regn og ikke snø i fjellet. Så da pakket vi i viterhuset og dro en tur innover i Sverige. Vi var ikke helt sikker på hvor vi skulle dra, bare bestemte oss underveis. Vi hadde 3-4 dager til rådighet.

Dermed kjørte vi E12 innover mot Lycksele, handlet litt på "DollarStore" og bestemte oss for å legge kursen mot Vilhelmina. Langs veien hadde vi noen få stopp for å finne cacher, men det er ikke så mange langs denne strekningen.

Jeg har vært i disse områdene mange ganger. Så kom jeg på at jeg hadde vært ett sted oppi en av skogene her og sett "Nybyggargranen" (ei "hytte" under ett stort grantre). Dermed la vi turen innom der. Dette er sånne historiske steder som man husker.

Som dere ser på bildene fra "Nybyggargranen" var det ikke mye snø på innlandet (Lycksele/Vilhelmina). Like før Storuman ble landskapet hvitere. Ikke kaldt og ikke is på elva.

Vi fikk en fin tur (som vanlig) og jeg har fått dratt Lasse med på enda noen steder som han ikke har sett før. Kan ikke være greit å holde følge med meg som har "lopper i blodet" ;)

mandag 6. februar 2017

Nest siste dag på Gran Canaria!

Vi slappet av lenge på verandaen denne morgenen. Så på at Puerto Rico våknet til liv. Mennene på hotellet ble sendt ut for å handle ferske rundstykker og etterhvert dukket folk opp på verandaene og inntok frokost.

Selv laget vi kaffe og matpakke. Jepp! Vi har med termos, matboks og sitteunderlag. Så la vi i vei til Balito og tuslet litt rundt der før vi gikk en tur opp i fjellskråninga. Nå skal det sies at vi valgte å spise på en liten kafé i Balito. Veldig koselig og det var god mat.

På det øverste bildet ser dere en kunstig øy, legg merke til at den er hjerteformet. Steinbenken fant vi på øya og besluttet at den måtte vi ta bilde av slik at vi kunne huske å lage en slik på hytta en gang i fremtiden. "Veien" på bildet til høyre er ikke en vei, men ei sti som går innover dalen. Vi fulgte en cachetrail der, før vi endte nesten i Patalavaca og gikk beachwalken tilbake til Balito.

Vi har hatt en veldig koselig tur. Masse påfyll av energi. Sol og varme var utrolig godt. Jeg tror vi hadde godt av en slik tur begge to.

For min del er det suverent at Lasse omsider er skikkelig bitt av geocachingbasillen. Da slipper jeg å få dårlig samvittighet for at jeg bare må finne "en til" hele tiden.

Vi har ennå ikke helt oversikt over hvor mange vi har funnet på turen, men rundt 100 tror vi det ble på øya.

Nå er vi hjemme igjen, Mira og Una virker til å ha hatt det fabelaktig hos barnevaktene sine. Vi er proppfulle av energi, så vi hev oss rundt og fikk skifta ut varmeapparatet i Sjølvelive. Nå er det bare å begynne å glede seg til vi kan dra på tur med den. Skitur på fjellet blir også bra.

Takk for turfølget!

søndag 5. februar 2017

Til Gran Canarias høyeste punkt!

Man må bare innom Pico de Las Nieves når man er på Gran Canaria. Øyas høyeste punkt med sine 1949 moh.

Vi kjørte fra Puerto Rico utpå formiddagen, hadde noen små stopp underveis, blant annet kjørte vi innom Risco Blanco i nærheten av San Bartolome. Veien er smal, svingete, bratt og ikke av verdens beste standard.

Her oppe i høyden begynte det til overmål å plaskregne og temperaturen sank betraktelig. Mandeltreblomstrene var nydelige også med regndråper på.

Lasse var glad når vi var tilbake på den "gode" veien. Fortsatt plaskregn, men vi kom oss til de planlagte stedene. Like før toppen hadde vi 4,5 grader!!!

Innimellom presset vi oss til å gå ut av bilen for å signere noen cacher. Fare for våt loggbok, ja... Vindusviskerne på bilen var i bruk hele tiden mens vi var oppe i høyden.

Vel fremme på Pico de Las Nieves var det 5 grader, null sikt og mye vind. Men vi måtte jo hit for å få logget turens siste EarthCache. Nr. 23 av 24 mulige. Jeg har aldri opplevd slikt vær her nede, men det frister heller ikke... det var liksom ikke sørvest-kuling og regn vi kom hit for.

Det var bare å komme seg ned til kysten igjen. 22 grader og sol. Vi gikk en tur til stranden og tok årets første bad i havet ;)

fredag 3. februar 2017

Fin tur innover Barranco de Tauro!

Vi våknet til nok en solrik dag og hadde bestemt oss for å pakke sekken og gå ett stykke opp Barranco de Tauro. Også her var målet å finne noen cacher. (På bildet hadde jeg klatra opp i skråninga for å ta bilder til en EarthCache. Omsider fant jeg ett supert sted for å lage min egen her på øya. Jeg gleder meg til å gå i gang!)

Jeg ble ganske overasket når vi kom til der vi skulle parkere bilen, for det var rett nedenfor der besteforeldrene mine hadde leilighet en gang i tiden. Området var ganske annerledes nå. Noen flere leiligheter var bygget, aubergine plantasjen var borte og campingplassen inne i dalen var forlatt.

Vi tuslet oppover grusveien, fra cache til cache. Ved en demning traff vi en eldre engelskmann som kunne fortelle at ved denne demningen var det ett fiskevann før i tiden. Utrolig siden det nå ikke var en eneste dråpe vann der.

På bildet hadde vi klatra ett stykke opp i skråninga for å finne en cache, engelskmannen kommer gående og like ved der han går hadde det altså vært et fiskevatn...


Etter 3-4 km kom vi til et piknik sted som var veldig koselig. Grillplass og benker hugget ut i ett hulrom i fjellet. Vi traff smått folk langs veien, nordmenn og svensker selvfølgelig. Hvem ellers tusler innover dalførene i varmen?

Vi traff også to andre norske geocachere på vei oppover når vi var på vei tilbake. Etter å ha prata litt tuslet vi videre nedover, det var begynt å bli rimelig varmt i sola.

Det ble en fin tur, men siden vi bare gikk 3-4 km av den drøye 1 mil lange cachetrailen må vi nok tilbake ved en senere anledning. Jeg tror nok langt fra dette blir siste gangen vi reiser til Gran Canaria!

På ettermiddagen la vi turen innover Barranco de Arguineguin. Vi kjørte den 2 mil lange veien innover dalen for å finne en avsidesliggende EarthCache. Turen var vel verd smale veier, for her var utsikten vakker. Vi fant svarene til EarthCachen ganske greit, så tuslet vi til 2 steder til og fant tradisjonelle cacher. Embalse de Soria, stort "fjellvatn" som skal være i denne dalen, var helt inntørket. Vi så ikke en vanndråpe der nede!

Etterpå bar det ned til hotellet, ett par timer i sola på verandaen før middag.

torsdag 2. februar 2017

Tur til nordkysten av Gran Canaria og videre over fjellene!

Jeg hadde veldig lyst til flere ting på denne turen; få litt sol og varme, gå i snøfritt landskap, vise Lasse øya og få logget så mange EarthCacher som mulig. Dermed kjørte vi til nordkysten på mandag og så langt som vi kom før veien var stengt på vestkysten.

Første stopp på turen var i Arucas. Her skulle vi være turister og få omvisning på romfabrikken; Aruhcas. Vi fikk guiding sammen med en gruppe bussturister fra Sverige og Finland. Moro å se hvordan rom blir produsert - og ikke minst få handlet inn den spesielle rom'en som jeg alltid pleier å kjøpe når jeg er her. Hvor i all verden ellers kan man kjøpe 4 liter god rom til 335,- norske kroner?!?!

Etter å ha vært en tur i El Risco, hvor vi ikke kom videre på grunn av stengt vei, snudde vi og kjørte tilbake til Gáldar og opp i fjellet. Landskapet er spektakulært, fjellene er store og det er bratt ned til dalførene. Veiene snirkler seg opp og ned.

Å logge EarthCacher tar tid. Vi skulle finne svarene på 7 stykker denne dagen. To av dem hadde jeg funnet før, så der ble det raske stopp. På de andre ble det litt spekulering før vi hadde svar.

EarthCacher omhandler hvordan jorden ble laget. På de forskjellige stedene skal man gjøre observasjoner og finne svar på spørsmål. Lærerikt og interessant, men også vanskelig innimellom. Likevel tror vi at vi har funnet greie svar på de fleste.

På vei ned mot Maspalomas stoppet vi flere steder for å se på de nydelige mandeltrærne. Dvs. jeg er vel mest interessert i dem, men heldigvis orket Lasse å stoppe på flere steder. Er de ikke nydelige? Ellers nakne trær, nesten helt uten blader, bare fulle av disse små blomstrene.

Vel tilbake på hotellet satt vi på verandaen og så på solnedgangen før vi gikk over veien og fant ett sted å spise middag. Utrolig godt å slippe å ha på boblejakke eller varmekjeledress.

onsdag 1. februar 2017

Tur til Plaza de Noruega og Barranco de Mogan!

Hotellet vi bodde på var nok ikke av de aller beste, sånn for å si det som det er, men det brydde vi oss lite om. Det blir sånn når man bestiller i siste liten.

Første dagen på øya bestemte vi oss for å gå til Plaza de Noruega. En palmelund som er beplantet og vedlikeholdt av nordmenn på øya. Sist jeg var her var varden helt falt sammen, men nå var det bygget en som var kjempestor. Det var masse folk der oppe denne lørdags formiddagen og sola varmet godt.

Vi tuslet fra cache til cache og det ble funn på alle langs ruta, bortsett fra de to første... Nå er nordmenn ivrige til å bygge varder, så det var flere av dem rundt omkring på fjellet. Og så mange stier som det har dukket opp. Vi er ett folkeslag som er gode på å lage stier også.

Etter å ha besøkt Norskeplassen fant vi ut at vi skulle ta bilen og kjøre mot Vestkysten. Vi kom så langt som til El Blacón, før veien var stengt på grunn av ras. Utsikten er formidabel som alltid og været var nydelig.

På vei tilbake ble det en obligatorisk stopp ved "Jumping Sheppard". Ett landemerke i Barranco de Mogan. På bildet står jeg og peker mot Puerto de las Nieves og en av EarthCachene på øya; "Fossil Beach". Dette var så nært som vi klarte å komme på grunn av den stengte veien. Heldigvis har CO gitt oss lov til å logge den likevel.

På vei tilbake stoppet vi i Puerto de Mogan og spiste paella på en resturant ved stranden. Det ble kveld før vi var tilbake på hotellet etter en skikkelig koselig dag med fine turer.

Få varsel ved kommentaroppdateringer!